Drivhuset på Fjellborg: Se hva jeg ikke fikk til i år!

I dag tenkte jeg å ta dere med en tur i drivhuset. Du kan jo lure på hva i alle dager du skal der å gjøre, for det er slettes ikke mye å vise fram derfra, men det er jo noe å vise fram det også?

Et halvhjertet prosjekt

Vi er inne i den siste uka av juni. Egentlig burde det ha bugnet av grønne, spiselige vekster i drivhuset, men det gjør det altså ikke.

Drivhuset har vært et litt sånn halvhjertet prosjekt i våres. Store deler av den tiden som skulle vært brukt i drivhuset, ble i stedet brukt på sykehuset. Mars og april og like ut i mai var jo ikke annet enn sykehusinnleggelse på sykehusinnleggelse, rotavirus, corona og jeg vet ikke hva. Forkultivering av drivhusvekster og grønnsakshage var det siste jeg tenkte på der jeg lå i en sykehusseng med en syk treåring.

Treåringen er for lengst tilbake på bena, men når livet spenner ben på deg og du først havner litt bakpå, så tar det tid å hente seg inn igjen. Ikke bare mentalt, men også rent praktisk. Enkelte ting er det heller ikke bare, bare å hente igjen heller. Skulle tomatene vært sådd allerede i midten av mars, så får du ikke tatt igjen veksten av de seks tapte ukene når du ikke får frøene i jorda før i begynnelsen av mai. Tiden som har gått får du ikke tilbake.

Drivhuset alene gir ikke mirakler

Akkurat dét er kanskje en sannhet med modifikasjoner når det kommer til planter, men det krever at en del ting i universet spiller på lag. Slaget er langt på vei allerede tapt ved at vi er bosatt i Norge. Vekstsesongen utendørs er kort. Seks uker tapt utgjør en ikke helt ubetydelig andel. Vel å merke har vi jo drivhuset, men selv drivhuset kan ikke utføre mirakler. Et drivhus forlenger selvsagt sesongen noe, men også drivhuset påvirkes av temperaturene utendørs. I alle fall et av kanalplast …

Temperaturene er en annen faktor. Jeg kan ikke skylde på temperaturen for at drivhuset vårt ikke framstår som en frodig oasee, men en kald vår har på ingen måte hjulpet. Særlig nettene har vært kalde til langt ut i juni, og lave og vekslende temperaturer har ikke akkurat bidratt positivt inn på planter som ble sådd sent.

Lilla tomatplanter

Tomatplantene i drivhuset er et godt eksempel på det. Da jeg var sikker på at frostnettene var over for sesongen, og tomatplantene var store nok, fikk de flytte ut i drivhuset. Ukene gikk, men de forble like store. Eller små. I tillegg antok de en merkelig farge; bladene hadde gule flekker, og undersiden av bladene og stilkene var nærmest lilla i fargen. Det stemte overhodet ikke overens med de tomatene jeg hadde sådd.

Tomatplanter som har hatt det for kaldt og ikke tatt opp fosfor

Jeg undersøkte det store internettet litt, og det var som jeg hadde trodd: For kaldt. Ved for lave temperaturer klarer ikke tomatplantene å ta opp nok fosfor og veksten hemmes. Jeg hadde tilfeldigvis noen selvsådde eksemplarer i kassene der tomatene stod i drivhuset fjor. Jeg byttet dem ut med de fosforfattige og ta-ta! Nå kommer det seg.

Skippertak i drivhuset

Det heter seg at alt skal i jorda før St.Hans. Derfor tok jeg et realt skippertak i drivhuset i begynnelsen av forrige uke. Jeg tømte et par, tre hauggamle frøposer med salat, slang utover noen blomkarse- og ringblomstfrø hist og her noen ledige plasser og tenkte at nå får det briste eller bære. Mest sannsynlig blir det ett eller annet midt i mellom. Ikke minst fikk jeg sådd det jeg hadde kjøpt inn til av krydderurter.

Det er absolutt i aller seneste laget, men det blir i alle fall ingenting om jeg ikke engang sår, også er jeg veldig på det rene med at «sånn ble det i år». Innimellom blir det sånn. Da vi omsider fikk hodet sånn noenlunde over vannet og helsetilstanden til samtlige på Fjellborg var på et akseptabelt nivå måtte det gjøres prioriteringer. Og det er klart; de kunne vært annerledes! Men det kunne de jo vært uansett, på en måte.

Prioriteringer

Jeg valgte å vektlegge båtpuss i år. Trebåten vår trengte en grundig runde i år, og jeg visste at det ville kreve mye av tiden. En båt har høyere verdi en salaten som ikke engang er sådd. Den kunne ikke vente enda et år. Og så var det huset. Jeg har ikke hovedansvaret, men vi har hatt med mye hjelp gjennom forsommeren. Gutter som skal ha mat, rivningsmaterialer som skal ryddes. Så er de oppfølging av unger: «Beklager, men åtteåringen kan ikke komme til avtalt tannlegetime i dag. Jeg må prikle gulrøtter.» Det funker jo ikke sånn!

Og det er nettopp det: Det skal funke!

Når jeg ramser opp alle mulige grunner for at det er glissent i drivhuset, kan det høres ut som all verdens dårlige unnskyldninger. Og for all del! Hadde jeg satt inn et ekstra gear, så skulle det nok gått, men hadde det vært verdt det? Jeg kjenner meg selv så godt, at det kan jeg trygt fastslå at det ikke hadde vært. Sånn apropos helse. Her ligger også dette innleggets kjerne, når jeg i innledningen påstår at drivhuset er noe å vise fram enda det ikke er stort å skryte av: Du kan ikke fikse alt, alltid – og det er greit!

Det var ikke dette jeg så for meg

Jeg vedgår absolutt at det er kjipt. Det var ikke dette jeg så for meg da jeg i vinter satt og lengtet til en ny sesong i drivhuset. Men, så var det også ganske mye mellom vinter og sommer jeg ikke så for meg. Livet skjer. Og heldigvis for oss, så står og faller ikke tilværelsen på noen klaser tomater og en kruspersilledusk! Sikringskosten, derimot, poteta, har forresten fått høy nok prioritet til å settes i stort monn i år. Det var dessuten også noe som tok tid, at vi utvidet potetjordet. Selv om en stor grad av sjølberging er målet, så er det også en viktig erkjennelse å komme til at du ikke kan rekke alt alltid.

Vil du lese mer om potetdyrkingen vår?
Da kan du ta en titt HER.

Nå har jeg jo ikke gitt opp håpet fullstendig der ute i drivhuset, da. Jeg vanner og gjødsler og steller og pusler som ellers. Noe håper jeg å få ut av det, men jeg er realistisk nok til å innse at avlingene vil være begrenset i mengde. Trøsten er at de prioriteringene jeg gjorde i år vil komme meg og oss til gode neste år. Er vi ærlig nok med oss selv når sommeren er over, og tar opp båten i det vi innerst inne vet at det ikke blir flere turer på elva denne sesongen, for eksempel, er vi spart hele båtpussen neste år. Mer tid til planteomsorg!

Visste du at du kan lage din egen gjødsel?
Slik gjør du det!

Vi skal leve selv om vi har drivhus

Og selv om sjølberging er målet, så skal vi leve. Jeg skriver mye om det å implementere arbeidet i livsstilen, like det du gjør fremfor bare å gjøre det du liker, også videre, men sjølberging skal ikke gå på bekostning av resten. Sånn som en skautur med unger og matpakke, eller av et besøk til bestemor og bestefar. For mitt vedkommende kan det kanskje kalles hovedgeskjeften, men i et levende landliv må det være rom for et levende liv også. Der ting skjer.

Sånn ble det i år. Og det er utrolig hvor mye stress man kan legge av seg ved å akseptere det. Lærdommene på det personlige plan av å komme til den aksepten er en sak for seg, men når jeg i dag har vist deg drivhuset mitt, så har det vært for å vise deg at «det er greit».

Er livet på landet bare idyll?
Les innlegget HER.

Det er greit med litt kaos i drivhuset

Om det er drivhuset ditt eller vaskerommet ditt eller hva enn som ikke ble helt som du hadde sett for deg, så er det greit. Livet har høyst sannsynlig gått sin gang, og selv om du kunne prioritert både slik og sånn og annerledes i stedet, så gjorde du antakelig de prioriteringene du gjorde basert på det øyeblikksbildet du hadde. Der og da var det riktig, og det er greit nå.

Ja, så da har du fått se hvordan det står til i drivhuset på Fjellborg. Jeg lover å ta deg med på en oppdateringsrunde om noen uker. I mellomtiden kan du gjerne fortelle meg om «drivhuset» ditt? Felles skjebne, felles trøst, sies det. Og du? Jeg blir veldig glad hvis du deler videre Hverdagen på Fjellborg. Kanskje kjenner du noen som trenger en liten påminnelse i dag om at det faktisk er greit som det er.