Dyrke mat selv – en økende trend?

Stadig flere ønsker å dyrke mat selv. Hvorfor det? Er det vår protest mot samfunnet? Drømmen om noe mer? Eller er det kanskje ønsket om noe helt annet?

Flere henger seg på dyrke mat selv-trenden

Det er snart elleve år siden vi flyttet hjem til Fjellborg. I snart elleve år har vi dyrket mat selv, ja til og med fôret den opp. I takt med at vi har fått stadig mer taket på det vi driver med og tilegnet oss mer kunnskap med erfaringer, har sjølbergingsgraden på Fjellborg økt. Fra noen skarve saftflasker til å begynne med, til egg, kjøtt, poteter, grønnsaker og til og med honning.

Vi er ikke sjølberget på alt, men mye.

Nysgjerrig? Les mer HER

Da vi sommeren 2014 hadde vårt første kull med det vi har valgt å kalle villagris, basert på krigsdagenes griser som plutselig dukket opp litt her og litt der etter behov, var det vi drev med temmelig eksotisk. Det var i alle fall det tilbakemeldingene tydet på, for ingen hadde hørt på maken siden besteforeldrene deres var små.

Så har årene gått, og de seneste 4-5 årene har jeg lagt merke til stadig flere som gjør som oss: Skaffer griser på vårparten og slakter dem utpå høsten og har til eget bruk. Ikke bare har jeg lagt merke til det, men jeg får også, for hvert år, stadig flere henvendelser på hvordan vi løser det her hos oss. For å nevne grisen som ett eksempel.

Er det rett og slett slik at flere og flere i samfunnet vårt vil dyrke mat selv? Ja, eller være sjølberget, da? Det virker nemlig som om stadig flere henger seg på trenden med å dyrke mat selv.

Dyrke mat selv i sosiale medier

Også i sosiale medier ser jeg tydelige tegn til at flere og flere vil dyrke mat selv. På Instagram popper pallekarmkontoene opp som paddehatter, og mange av kontoene jeg kommer over røper i profilen sin at det med å dyrke mat selv er en forholdsvis nyoppdaget lidenskap. Jeg blir så glad av sånt!

Selv om det kan hende snart går tretten på dusinet av kontoer som deler fra livet i pallekarmhagen og drivhuset, så syns jeg det er flott. Da kan vi bygge et nettverk! Høste inspirasjon, kunnskap og erfaringer hos hverandre. Da vi begynte vår sjølbergingsreise tilbake i 2013, var det på langt nær så mange å se til som også dyrket sin egen mat som det er i dag.

Nå kan jo det ha noe å gjøre med sosiale mediers vekst i perioden. Tilbake i 2013 var ikke Instagram på langt nær hva det er i 2024. Likevel tror jeg ikke det er grunnen til denne stadig økende interessen for å dyrke mat selv, å være sjølberget. Jeg tror det er noe mer.

Begynner nordmenn rett og slett å åpne øynene for verdien av kortreist mat? Mat vi vet hva inneholder og hvordan er blitt til? Eller er det samfunnet som i større grad påvirker oss?

Apropos samfunnsendringene: Har du nok kunnskap?

Les mer om temaet HER

Samfunnet har endret seg

Ja, for det er ikke til å komme fra at samfunnet har endret seg. Drastisk, vil jeg si. Det finnes liksom et før og etter 2020. I disse dager er det fire år siden vi ble innesperret, hver på sin eiendom, nær sagt.

For mennesker i storbyen er det utvilsomt at coronarestriksjonene påvirket hverdagen i større grad enn det gjorde for oss som bor i mer grisgrendte strøk og med god plass. Likevel kan jeg huske at jeg tenkte at «endelig er vi i samme takt som resten av samfunnet»; roligere dager med mindre stress, tid til å være sammen og jammen min sann begynte det ikke å dukke opp flere sjølbergere også.

Ja, for det skjedde noe på det området under coronatiden. Mange i omgangskretsen og litt mer i periferien begynte å dyrke mat selv. De gravde opp en bit av hagen og satte poteter, plasserte noen pallekarmer og satte i gang. Jeg så de samme tendensene også i sosiale medier. Mon tro om det var da det virkelig begynte?

Noe måtte vi jo gjøre da det ikke engang var gjær og bleier å få tak i på butikken. Det ble en øyeåpner for mange, tror jeg, å se hvor sårbare vi er for forsyninger utenfra når noe skjer. Fire år etterpå synes riktignok det meste å være glemt, i alle fall fra myndighetenes side, men pallekarmene står!

Har du tenkt på at sjølberging er beredskap?

Les mer HER

Og restriksjonene var vel knapt nok opphevet, så rammet en krig på det europeiske kontinentet. Halvannet år etter smalt det i Gaza. Legg til ekstremtørke flere steder i verden, klimaproblematikk, skjør økonomi, pirater i Rødehavet og enda litt til, og her er vi. Sårbare.

Har det endret oss?

Jeg tror ikke nødvendigvis alle klarer å sette ord på nøyaktig hva som har vært den utløsende faktoren, men jeg tror at for mange så er det noe som har ledet til et ønske om å dyrke mat selv. Være sjølberget i noe grad. Noe i tiden. Eller kanskje heller mangelen på den? Tiden, altså.

Stadig er jeg i kontakt med mennesker som lurer på hvordan. De vil så gjerne av hamsterhjulet. Om ikke de blir direkte syke av det, og enkelte gjør det også, så blir de i alle fall ikke tilfredse av det. Livet må da ha noe mer enn å springe fra avtale til avtale, følge opp og følge med og la seg jage. De færreste har ikke engang tatt et valg om at det er slik de vil ha det. Det har bare blitt sånn.

Samfunnet endrer seg raskere enn mennesket klarer å følge med. Jeg tror det er noe av den dypere grunnen til at flere og flere nå ønsker å dyrke mat selv. Vi søker tilbake til røttene. Til noe som føles mer meningsfullt enn alt det andre vi blir fortalt at vi må fylle livene våre med for å holde oss på banen. Jeg tror, rett og slett, at menneskene trenger natur. Hvor er det ikke da mer naturlig å finne den enn ved å arbeide med den?

Det kan da heller ikke være helt uten grunn at flere ønsker seg et småbruk og at mange ønsker seg ut av storbyene?

Du må forresten ikke ha et småbruk for å oppfylle drømmen om sjølberging.

Se bare HER

Glede i å dyrke mat selv

Jeg sier ikke at de ikke finnes, men jeg har ennå til gode å møte de som ikke har funnet glede i å dyrke mat selv. Jeg tror gleden smitter. Kanskje er det også derfor flere velger å dyrke mat selv? Ikke nødvendigvis i mengder, men nok til å ha litt ekstra godt i sommerhalvåret, for eksempel. Delt glede er dobbelt glede, heter det, og vi som er glad i sånt tendenserer jo gjerne til å skryte minst like mye av våre velvoksne tomatplanter som av ungene. Da får kanskje andre lyst til å prøve også?

Ikke alltid, da. Noen ganger går det skikkelig skeis også.

Sånn som HER, for eksempel

Det er med glede jeg registrerer at det er en stadig økende interesse blant folk å dyrke mat selv. Jeg har lurt litt på om trenden jeg ser baserer seg på hvilke forum jeg selv befinner meg i, men jeg tror ikke det. Folk synes faktisk å være mer bevisst i dag på hvor maten kommer fra og hvordan den har kommet hit.

I all min naivitet håper jeg også at det påvirker nordmenns syn på bonden. Skal vi kunne fortsette å spise trygg og god mat, produsert i Norge, så må vi ikke bare velge norsk i butikken. Vi må også heie fram bøndene i jordbruksoppgjøret nå. Skal vi ha bønder også om få år som er villige til å lage maten vår, må vi stå på bondes side. Når du og jeg, ved å dyrke maten vår selv, ser hvilken innsats som ligger bak det å produsere mat, så er det kanskje heller ikke så vanskelig å forstå at han eller hun som har det som yrke gjerne vil ha betalt for det.

Sjølforsyningsgrad – bør vi bry oss?

Et klart svar får du HER

Gir håp

Som sjølberger er jeg glad for å se at så mange finner glede i å dyrke mat selv. Det gir meg et svakt håp om at det kanskje ennå ikke er for sent.

At det puttes små frø i jorda rundt omkring nå i disse deilige vårdagene betyr faktisk at

• Mindre mat må reise langt
• Kunnskap ivaretas
• Erfaringer høstes og danner grunnlaget for ny kunnskap
• Flere er bedre rustet til å møte utfordringene som truer på verdenshimmelen
• Folk opplever glede

Og glede, det trenger vi. Like fullt som vi også trenger noe håndfast, som for eksempel en agurkplante. Noe trygt, godt, nært, i en verden som er alt annet. Jeg skal ikke bli så voldsom i vendingene at jeg skal påstå at agurkplanter er veien til fred, men om flere mennesker bare fikk litt lavere puls? Tid til å se litt mer av alt det som er vakkert i verden; kanskje det sprer seg?

Bærekraft er ikke svaret!

Les hvorfor HER

Den som har det godt selv er jo ofte god mot andre også. Vi har så lett for å fokusere altfor mye på det som ikke er godt i verden. Fersk, sprø salat fra egen avling er bra.

Dyrk mat selv, du også

Sitter du nå og kjenner på at du vil så gjerne, men er redd at du ikke får det til? Prøv! Det er den beste sjansen du har til faktisk å få det til, å prøve. Og lurer du på noe? Vel, så er du på riktig sted: Hverdagen på Fjellborg har mange innlegg som hjelper deg i gang. Har du for eksempel lest:

• Inspirasjon til sjølberging
• Planlegge grønnsakshagen – ti tips
• Hva kan vi lage av granskudd? (Det er snart sesong!)
• Slik tørker du krydderurter
• Potetdyrking
• Gjødselvann du lager helt selv
• Safteskolen

Og bygg nettverk! Det gjør det å dyrke mat selv enda morsommere. Ikke minst er det viktig også, for det er fint ikke å føle seg alene om det man pusler med. I tillegg er det fint å ha noen å rådføre seg med. Du er hjertelig velkommen til å være en del av mitt sjølbergingsnettverk, ved å henge med her på Hverdagen på Fjellborg og også på Instagram. Enten du er helt fersk i sjølbergerbransjen eller, som oss, har vært med en stund.

Helt til slutt er jeg veldig nysgjerrig: Hva tenker du om å dyrke mat selv? Er det en økende trend? Har det kommet for å bli eller er det et blaff à la stiklingene vi alle balet med i coronatiden? Og hvorfor? Jeg hører gjerne andres tanker om temaet,

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg