Potetdyrking

Potetdyrking har blitt en viktig del av sjølbergingen her på Fjellborg. Men hvorfor det, egentlig? Og er det vanskelig å dyrke poteter selv? La oss se litt på det.

Våronn i småskala

Selv om det innimellom er litt rusk og rask som forsinker det planlagte, så har vi likevel fått i gang våronna på Fjellborg. Selv om den er mindre i skala enn på et storbruk, så er den jammen tidkrevende på et smått småbrukliknende bruk også. Ikke minst fordi allting blir så mye mer tungvint; det er ikke bare å fyre opp den gamle traktoren og sette i gang. Optimalisering, har jeg konkludert med, krever enten a) en viss størrelse på bruket, b) uendelig med tid eller c) enormt med penger. Vi har ingen av delene.

Nåvel. Jeg klager ikke. Og det er så absolutt en del av opplevelsen, det å slite litt for maten. Eller i alle fall arbeide litt. I løpet av våren har vi allerede lagt ned en hel del tid i både frukthagen, drivhuset og ikke minst i potetåkeren. Dette blir det tredje året med potetdyrking på Fjellborg, og det er nok det beste grepet vi har gjort for sjølbergingsgraden her, nest etter griseholdet.

Høna gjør sitt for potetdyrking og  sjekker potetåkere for mark

Bestefar tok ansvar

Potetdyrking hadde lenge stått på blokka, men ingenting er gjort i ei bråvending. Ei heller å pløye opp et jorde med jordfreser. Bestefar, derimot, hadde fælt så lyst til å lære ungene her hvordan man dyrker poteter, og plutselig ble det pløyd opp et helt jorde uten at det krevde mer enn litt kaffeservering fra vår kant. Bestefarer, altså! Og guttene lærte seg potetdyrking. Dette er et par år siden nå, men jordet har vært flittig brukt etterpå. I år har det til og med blitt noen kvadratmeter større, og nå gjenstår bare en ledig stund og så skal potetene i jorda.

Jordfreser og arven etter oldefar

Potetrennene har jeg i år pløyd opp selv. Det forteller jeg ene og alene fordi jeg er så stolt av at jeg endelig har lært meg å bruke jordfreseren! En gammel, gammel Honda 400F med dårlig rykte. Ufortjent, har det vist seg. Den går som ei klokke, og jeg skal hilse og si jeg slo meg hardt på brystet da jeg fikk den til å starte på første forsøk! Helt selv! Jeg mestrer førstegear, andregear, revers og nøytral, jeg klarer å fylle bensin på saken og jammen så tror du ikke jeg klarer å bytte hjul helt selv også! Artig sak, den Honda’n. Såpass godvenner har vi blitt, at jeg har pløyd opp et helt nytt jorde i tillegg til det vi har til potetene. Ikke fullt så stort, men mer enn nok (kanskje) til gulrøtter og kålvekster.

Honda 400F Jordfreser

Ja, det er forresten sant! Traktoren har faktisk også vært i bruk i våronna i år. Sånn apropos det der med å optimalisere, liksom. Man tager jo hva man haver når man er sjølberger, ikke sant? Også den langt på vei antikvariske harva etter han Omar, oldefaren min som var hestekar på sin hals og gikk tilbake til gampen igjen etter å ha kjørt sin nyinnkjøpte Gråtass opp og ned jordet sitt én gang. Slik nymotens redskap var fullstendig ubrukelig! Gråtassen kom i min bestefars eie med tid og stunder, og slepeharva etter’n far ble ombygd for å passe tassen.

I 2022 viser det seg at slike gamle harver fortsatt kan gjøre nytte for seg, og vi koblet den på Fiaten vi har her på Fjellborg og lot den gjøre nytte for seg i potetåkeren. Også husbonden, som knapt kan kaste en gammel tøffel, som ikke skjønte hvorfor den skulle tas vare på en gang vi skulle kaste gammelt jernskrap! Men slekt skal følge slekters gang, og pottit ska’rem ha!

Den ganle slepeharva etter oldefar er skrudd om for å passe traktor i stedet for hest

Potetdyrking – et viktig bidrag

Potet er en viktig bestanddel i kostholdet her på Fjellborg. Først og fremst i middagsmat, men poteten er en allsidig sak som kan brukes i så mangt. Kanskje ikke så rart den regnes for å være sikringskost?

Jeg merker meg at stadig flere også setter poteter til eget bruk. Er det fordi vi søker tilbake til røttene våre? Er det fordi corona gav oss nye interesser? Eller er det også nettopp sikringen som gjelder? En liten stemme i bakhodet som sier «hva hvis …»? Vi har selv opplevd å ikke få tak i verken bleier eller gjær i butikken. Ja, de fleste husker vel surdeigseimen som lå over landet noen vårlige uker for et par år siden? Det er krig i Europa. Det er tørke. Det er forsyningsproblemer. Inflasjon. Økte strømpriser. Økte drivstoffpriser. Økte matvarepriser. Poteter er billig! Og særlig om du dyrker dem selv.

Selvsagt er det godt å vite at vi klarer oss, men for oss handler også potetdyrking om å øke sjølforsyningsgraden. Det er moro med mat man har laget heeelt fra bunnen av, og vi oppdaget raskt at vi gjennom potetdyrking ville øke andelen av 100 % egenproduserte måltider betraktelig. Med utgangspunkt i svinekjøttet vi produserer selv og ureiste poteter er mulighetene for variasjon mange uten at vi må i butikken!

Enkel potetdyrking

Potetene er en takknemlig vekst. De krever lite stell. Mellom potetopptaking og potetsetting tømmer jeg grise- og hønsemøkk på jordet når jeg måker. Det gir tilstrekkelig næring til hele vekstsesongen. Etter at potetene er i jorda, hypper jeg et par ganger for å øke avlingene. Ellers er det bare å sørge for nok vann, og så går resten av seg selv.

Mens potetene gror, skal vi finne en bedre måte å lagre potetene på enn vi gjorde i vinter. Forholdene langt inn i et hulrom i kjelleren var perfekt på alle måter av hensyn til både fuktighet og temperatur, men jeg er ikke så fryktelig begeistret for å dele maten min med musa. At vi deler hus er nå én ting, det kan vanskelig unngås slik ute i skauen, men hun får nå i det minste ta med egen mat! Vi har imidlertid en plan på det. Så får vi se om tiden er med oss. Nok en side av det der med å optimalisere.

En Alfred

Optimalt sett, så hadde vi forresten hatt en Alfred også. En sånn de har i Lönneberga, vet du. Det er mye som skal gjøres nå på vårparten og forsommeren, og gjerne alt på én gang. En hel haug av planter står på kjøkkenbenken her og venter på å komme ut. Temperaturen tillater det nå. I tillegg er det den nevnte båtpussen, og huset, og … Ja, huset skal forresten husbonden og noen av kollegaene hans gå løs på i helga. Halvannen vegg gjenstår, og vi håper å få unna en god del på et par langhelger her. Også var det de potetene, da. Før St.Hans er målet, og det skal vi nok klare!

Honda 400F Jordfreser

Når vi er på den andre siden av sommeren, og været blir kaldere; tenk så godt det skal smake med hjemmedyrket mat! Da skal vi nyte av alt arbeidet vi legger ned nå. Gjett om jeg gleder meg!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

%d bloggere liker dette: