Sjølberging er beredskap

Sjølberging er beredskap. Er det å handle mot hverandre i brorskapets ånd å satse på andres mat framfor selv å produsere? Dét lurer jeg på.

Hvorfor ikke mer norsk mat?

Sjølberging er, antakelig ikke overraskende, noe som opptar meg. At maten jeg spiser i all hovedsak også er norsk, er et poeng for meg.

Inspirasjon til sjølberging ligger i ureist mat

Her kunne jeg godt tatt veien om antibiotikaresistente bakterier og ren mat, men vi har markert FN-dagen i barnehagen i dag, og jeg tar derfor den andre veien i dag: Beredskap.

Med jevne mellomrom, og særlig når jordbruksforhandlingene er i gang, er temaet oppe til diskusjon oss bønder og liksom-bønder i mellom.

Jeg ender imidlertid ofte opp med å bli litt oppgitt, for det kan jo knapt kalles en diskusjon. Vi som gjerne snakker om det er jo enige: Sjølberging er beredskap! Hvorfor kan ikke bare myndighetene våre forstå det samme?

Penga rår

Helt sikkert fordi penga rår. Jeg er utdannet økonom og burde være med på den ideen; økonomisk vekst er vårt ideal! Mye vil ha mer, og poteter og korn er neppe lukrativt nok.

Og for all del: Vi sulter jo ikke? Selv ikke i uår har det norske folk manglet mat på bordet i det vi liker å kalle den moderne tid.

Det skulle jeg inderlig ønsket at jeg utelukkende kunne takke den norske bonden for, men Norges sjølbergingsgrad er på omtrentlige 40 % og det er ikke fordi de norske bøndene er late. Ei heller er det fordi forutsetningene for matproduksjon ikke er til stede. Nei, det er fordi penga rår.

Ja, for det er tross alt billigere å handle mat fra utlandet, hvor produksjonskostnadene er lavere. Da får vi mer for pengene og kan gjøre andre ting her hjemme. Men, hva gjør vi egentlig?

Det jeg liker veldig godt med høsten er husmannskost som kjøttkaker, kålstuing og rørte tyttebær. Ureiste mat.

Sjølberging er beredskap

Vi satser i alle fall ikke på evnen til å klare oss selv! At ikke det i større grad skremmer den vanlige mann og kvinne i gata, forundrer meg.

Sjølberging er beredskap, og hva gjør vi den dagen det ikke er mat å få?

I 2018 hadde vi tidenes tørkesommer. Store besetninger stod i fare for og slaktes ut hvis ikke vi fikk tak i fôr. Problemets løsning ble for mange å gå utenfor landegrensene for å finne høy og halm.

Det er forsåvidt ikke noe galt i det, for man gjør det man må. Utfordringen ligger i at vi bor i et land hvor det å gå utenfor landegrensene for å få tilstrekkelig med mat på bordet er en forutsetning!

Hva det later til at mange har glemt, er at tørkesommeren traff flere land enn vårt eget den sommeren. Dyrefôr var vanskelig å finne. Og: I store deler av Europa har tørken også vedvart! Hva gjør vi da?

Kunnskap forsvinner

Før eller siden vil det være for sent å satse på vår egen evne. I jordbruksoppgjøret ligger et effektiviseringskrav til grunn, og i det ligger det at flere bruk må legge ned for at andre skal klare seg.

Med nedlagte bruk forsvinner kunnskap. Livsviktig kunnskap, for sjølberging er beredskap.

Norge er ikke et ensartet land. Det som jeg kan dyrke i hagen min er antakelig ikke det samme som du kan dyrke i din. I alle fall ikke om vi skal få mest mulig ut av jorda.

Sånt vet bøndene, for de har lært å kjenne jorda si gjennom generasjoner. Hva når gårdene legges ned? Ligger brakk over én generasjon? To? Flere?

Kampen om maten

I mellomtiden, på kontinentet, som vi liker å kalle det, blir ressursene knappere og knappere. Jorda tørker ut, og det samme gjør vannkildene.

Av sånt blir det mindre mat, og i kampen om den maten er Norge med. Ikke for at vi strengt tatt trenger den, men fordi det er det beste for pengene våre. Og – fordi vi har pengene får vi det ofte som vi vil og vi vil ha mat.

Vil du ha elleve gode grunner for sjølberging?
Det finner du HER

Hva med de som ingen penger har? Ei heller evne til å dyrke maten selv fordi de har alle klimaets luner mot seg?

Potetjordet har fått pleie denne uka. Poteter er et godt bidrag til sjølforsyningsgraden

Når jeg virkelig begynner å ta innover meg omfanget av dette spillet, blir jeg både provosert, redd og lei meg. Sjølberging er beredskap, men vi blåser i vår egen fordi vi har pengene, og valser over andres beredskap fordi … Tja, penga rår.

Sjølberging er etisk

Sjølberging er beredskap, men det er også et etisk ansvar vi burde ha. Både av respekt for våre egne, men også andre.

Hvilken rolle har Norge tenkt til å innta i framtiden? Vi blir flere og flere mennesker på vår arme jord, og klimaet gjør det verre å produsere mat til alle. Hva knapphet på mat og andre ressurser gjør med et folk har vi sett uttallige eksempler på opp gjennom historien.

Norge kan. Vi har tilsynelatende bare ikke viljen. På sikt, i det sporet vi er nå, heller ikke evnen, for kunnskap om matproduksjon er ikke verdsatt kunnskap.

Tomater, modne og umodne. Sesongen er over og nå får det briste eller bære

Sjølberging er beredskap, og i det ligger at vi skal evne å klare oss sjøl når verden rundt oss rakner. Det er at landet vårt skal ha «ni liter vann, to pakker knekkebrød og en pakke havregryn per person».

At en pandemi stengte landegrensene så sent som i 2020 har vi tydeligvis glemt. En pågående krig i Ukraina skremmer oss ikke. Ei heller på Gazastripen. Så lenge det finnes penger …

Sjølberging er beredskap og brorskap

At sjølberging er beredskap tenker jeg også på i dag som det er FN-dagen. I år markeres det spesielt at det er 75 år siden verdenserklæringen om menneskerettigheter ble vedtatt.

Menneskerettighetene sier ikke i klartekst noe om sjølbering, men de sier noe om at vi «bør handle mot hverandre i brorskapets ånd».

Med en sjølforsyningsgrad på 40 % er det jo betimelig, verdenssituasjonen, tatt i betraktning, å spørre seg om vi bor i et land som tar dette på alvor?

Hva er det beste med sjølberging, spør du?
Ta en titt HER

Jovisst er vi flinke til å stille med våpen og penger og støtte når det røyner på, men hva med framtiden? Når mat blir en enda knappere ressurs og verdens kriger ikke lenger handler om religiøs overbevisning og verdensherredømme?

Sjølberging er beredskap

Kanskje skjer det ikke i min tid. Kanskje ser verden bedre ut enn jeg tror allerede nå, men jeg gjør meg likevel noen tanker rundt dette. Spørsmålene er flere enn svarene, selv om det med sunt bondevett sett finnes bare ett svar på det hele likevel:

Ta landets matvaresikkerhet på alvor og tilrettelegg for matproduksjon.

Mulighetene er der, det er øyensynlig myndighetenes vilje det står på. Sjølberging er beredskap, så hvorfor den nedprioriteres kan du jo lure på. Det gjør i alle fall jeg, for ikke all verdens penger kan fø oss den dagen det ikke er mat å få kjøpt …

Hva kan jeg gjøre? Fortsette med å se etter norske varer i butikken og gjennom å handle dem vise at det er det jeg vil ha. Det er ikke all verdens, men alle monner drar, ikke sant? I brorskapets ånd.