Lønn for strevet

Denne årstiden er virkelig magisk. Nå får vi virkelig lønn for strevet gjennom våren og sommeren. Det er fersk, ureist mat på bordet hver eneste dag.

Ut på jordet

Jeg setter føttene i gummistøvlene og hekter trådkurven på armen. Det er på tide å begynne med middagen. Nå om dagen starter forberedelsene som oftest på potetjordet.

I dag skal vi ha flesk og duppe til middag. Flesket, som vi fikk av grisen vi slaktet i fjor høst, ligger allerede på kjøkkenbenken og tiner. Jeg finner hakka på jordet og drar opp et ris. Det er så fullt av store, fine poteter at jeg blir stående et øyeblikk og beundre det som ellers er gjemt under fet jord. Her er den, lønnen for alt strevet jeg har lagt ned gjennom sesongen.

Jeg fyller kurven. Konstaterer at jeg trenger et ris til. Vi har en middagsgjest i dag, og da skal det ikke snåles på serveringen. Så, der er det bra.

Jeg har omsider funnet ut av hva som befinner seg i min Plan B på potetjordet og ser over raden av kålrot. Jeg finner den største av dem og høster den. Livets første kålrot fra egen avling. Det føles som en milepæl.

Gikk du glipp av plan B?
Du kan lese mer HER

Før jeg går tilbake til kjøkkenet går jeg om drivhuset. Setter kurven med maten på bakken og gir det hele en omgang med hageslangen. Jorda kan bli igjen ute.

God lønn for strevet

Flesk og duppe er selve livretten min. I dag er den servert med så mange ureiste ingredienser som mulig. Det eneste forbedringspotensialet ligger i tyttebærsyltetøyet vi har ved siden av. Vi er tomme for tyttebær i fryseren, men bestefar og jeg skal snart på tyttebærtur. Da står også tyttebærene for egen regning.

Et sånt måltid smaker ekstra godt. Det er virkelig en god lønn for strevet jeg har hatt med setting, hypping, luking. Ja, fôring, ikke minst.

Vi har mange slike måltider om dagen, hvor ingrediensene er fersk, ureist mat. Høstet samme dag som den blir spist. En gjenganger på middagsbordet, for liksom å få utnyttet råvarene maksimalt mens de er i sesong, er ovnsbakte grønnsaker.

Poteter fra potetjordet og tomater og paprika fra drivhuset. I kjøkkenhagen klipper jeg toppene av purreløken og ved siden av hengekøya mi finner jeg kantareller. Til sist klipper jeg av en kvist eller to med timian og strør over litt urtesalt laget på gressløken jeg høstet tidligere i sommer.

Ved siden av serverer jeg gjerne koteletter – fra grisen vår – marinert i honning fra egen bigård. Når kjøttet er ferdigstekt, koker jeg ut honningen med litt vann. Det blir en perfekt sjy å servere til resten. 100 % ureist middag. Vi nyter hver eneste munnfull!

Sjølbergerlykke

Det er dette det handler om, sjølbergerlivet. Tilfredsstillelsen når man får lønn for strevet med å lage maten gjennom faktisk å spise den. Vite at dette har man virkelig jobbet for, fra frø til bord. Det er ganske spesielt å putte en bit mat i munnen og vite at det er fullt og helt ens egen fortjeneste at nettopp denne biten med mat er blitt til.

Det kan være intenst mens det står på. Du husker kanskje det hektiske arbeidet i våres? Såing, prikling, ompotting, gjødsling, ny ompotting, ut i drivhuset, traktorkjøring, pløying, hypping, luking. Det er ikke mange ledige stunder når maten skal i jorda. Like fullt er det verdt det, hvert eneste øyeblikk. Jeg kjenner det med hele meg når familien samles rundt bordet.

Ikke skal jeg nekte for det heller, at jeg var litt stolt den dagen jeg kunne presentere middagen som 100 % ureist forleden dag. Vi hadde en middagsgjest da også, og jeg så at han ble litt imponert. Alt dette, et fullverdig måltid, uten å forlate tomtegrensa.

Om jeg høres ut som en skrytepave over egne prestasjoner, så er det ikke meningen. Det er bare slik en intens, boblende glede innvendig som liksom bare må ut. Lønnen for strevet består nemlig ikke bare av maten i seg selv, men også mestringsfølelsen. Den blir litt overveldende på denne tiden av året, når alt skal høstes. Tenk på alt vi fikk til!

Jobb som gir god lønn for strevet

Og ikke minst: Hvor det hele startet. Jeg er litt usikker på om jeg har fortalt om den mugne rognebærsafta før? Det kan forresten være et innlegg for seg ved en annen anledning, men poenget er uansett at en slik mengde ureist mat som vi produserer her ikke har blitt til over natta. Vi har bygget det opp, sten for sten. Potet for potet, rettere sagt.

Vi begynte i det små, og først når ett ledd liksom satt godt nok fast, festet vi på det neste. Jeg har ikke påbegynt et nytt prosjekt innen sjølberging før jeg har følt at jeg har mestret det som allerede har vært påbegynt. Mottoet har dessuten hele tiden vært at det skal funke i hverdagen.

Hele tiden er det mer å strekke seg etter. Det gjelder enten det er å dyrke en ny grønnsak eller krydderurt for å øke prosentandelen ureist mat (potetene var en nøkkel her) eller i enda større grad å utnytte en råvare vi har til rådighet. Slik har det vært hele veien, og er det fortsatt.

Det er det fine med sjølbergingslivet, at du kan leve det i akkurat den graden som passer for deg og det er alltid muligheter for utvikling. Også for deg selv. Det høres forlokkende, gjør det ikke? For ikke å snakke om den lønnen man får for strevet: Deilig, ureist mat som du har fikset – helt selv.

Et annet gode ved å være sjølberget på én eller flere matvarer er at du har full kontroll på maten.
Les mer HER

Ble du nysgjerrig og vil lese flere innlegg om ureist mat og sjøldyrking? Ta en titt på disse:

Egendyrket mat – hva gjør vi med den?
Ønsker du å være sjølberget?
Dyrke mat selv – en økende trend?
Derfor er vi sjølberget
Sjølberging er beredskap

Også kan du selvsagt abonnere på bloggen via e-post eller også godta varsler fra siden her. Da får du varsler med én gang nye innlegg om dette eller hint publiseres her på Hverdagen på Fjellborg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg