-
Det bittelille ordet
«Hva må du si da?» Den lille, vennlige påminnelsen på fem, små ord. «Takk.» Kanskje er det ikke bare våre minste som trenger å bli minnet om det lille, men akk så viktige ordet innimellom. I vår iver i en søken etter noe mer, er det lett å glemme det. Å sammenlikne seg med sidemannen kan synes langt viktigere enn det bittelille, unnselige ordet. Mye vil ha mer, og mer vil… Det er dog ikke bare i den vestlige verdens materialistiske jag det kan være lett å glemme det lille ordet. Det er mye vi har lett for å ta for gitt, vi som har det, og gjerne i overflod.…
-
Hverdagen på Fjellborg – og dere
I uka som gikk, ramlet følger nummer 360 innom på Facebook-siden til Hverdagen på Fjellborg. Det syns jeg er en liten milepæl, for nå har vi jo fått en hel sirkel av lesere og følgere! 360 forskjellige mennesker! Tenk det, da? Litt skummelt er det jo, for 360 mennesker er mange mennesker, og alle dere tar en titt inn gjennom døra her nærmest hver eneste dag, men det er aller mest flott fordi dere er jo 360 fantastiske mennesker! Nå skal jeg ikke begi meg ut på en bloggtypisk «fininger» og femogtyve hjerter her, men dere gir så mye tilbake! Dere engasjerer dere! Leser, liker, deler og kommenterer. Dere gjør…
-
Tommel opp og hjerter i fleng
I dag er det ganske nøyaktig tre måneder siden det aller første innlegget ble publisert her på Hverdagen på Fjellborg. I et kvart år har vi delt av hverdagen vår, om stort og smått, og for en mottakelse vi har fått! Det er jo ikke noe ekstraordinært med hverdagen vår; ingen fancy antrekk, ingen spennende reiser, juicy stories eller flotte konkurranser. Likevel kikker dere innom; engasjerer dere med hjerter og tomler, kommentarer og sidedelinger. Dette er i ferd med å bli et smask og nuss til alle fininger der ute-innlegg, men det er bare så viktig for meg å fortelle dere at dere blir lagt merke til! Alle hjertene og…
Har du lest dette?
Første etasje tar form
Det begynner å likne noe
Renoveringsprosjektet på Fjellborg
-
Kjære lille bustehode
I går kveld, på vei hjem fra bedehuset, fant veslebonden og jeg årets første hestehov. Leggetid nærmet seg fort, men vi tok oss likevel tid til en svingom ned i grøftekanten. Åh! Den følelsen, når man finner årets første, lille bustehode – den er verdt noen minutter for sent i seng. Noen avstikkere må man ta her i livet. På veien fra grøftekanten, og hjem til Fjellborg, slo det meg… Kjære lille bustehode! Vet du, hvilke følelser du alltid henter frem i meg? Kjenner du til alt som velter frem i meg, i det jeg øyner deg? Venter du? Slik som meg? Vet du, at jeg venter på deg? Måneder. Uker.…
