En ny mulighet

Våren er over oss. I det ligger liksom en ny mulighet for så mye. Samtidig som det er en så fin bekreftelse også, på at livet går sin gang tross alt.

Tanker om vår

Om det er en filosofisk natur eller om det er alderen som er i ferd med å ta meg? Jeg er usikker altså. Like fullt ramler det ned i hodet på meg sånne tanker som bare en ny årstid kan gi en.

Skjønt, ny og ny. Vi skriver 17.mars allerede. Det har – på kalenderen – vært vår en stund allerede da. Men, her i Østfold er det liksom først nå at den virkelig begynner å gjøre seg gjeldende som noe mer enn små tegn her og der. Noen steder må nok folk og fe vente enda lenger.

For noen uker siden var det jo nettopp tegnene til vår jeg så.
Se hva det var HER

Like fullt byr våren på noen tanker. Og, når jeg tenker på våren, så er det først og fremst hvordan den framstår som en ny mulighet. Det er så mye vi har mulighet til å ta en omstart på, liksom. Skjønt, jeg er ikke helt sikker på om det er et løfte eller en felle.

En ny mulighet

Ja, for med en ny årstid, så kommer det liksom en ny mulighet til å få tingene riktig denne gangen. Det som ikke ble helt som det skulle i fjor, det kan vi rette på nå. Kjenner du igjen tanken, kanskje?

«I år skal jeg så i rette tid.» «Denne våren skal jeg få potetene i jorda til den tiden jeg har bestemt.» «I år skal ikke våren bli så hektisk, i år skal jeg riktig kose meg i solveggen.» «Dette skal bli det året hvor båten kommer seg på vannet før 17.mai!»

Eller hva enn det er som ikke ble helt som en hadde tenkt seg det i fjor. Våren setter meg liksom litt i det samme sporet som nyttår gjør det. «I år …» For ikke å snakke om sommeren når den en gang kommer. Når sola skal skinne hver dag, vi ikke skal gjøre det skapende grann og ligge på stranda hver eneste dag og grille og nyte lange sommerkvelder. Sukk.

Og stønn. I fortryllelsen av tankene på hver en ny mulighet, mister man også bakkekontakten litt; hverdager kommer hvert år. Det gjør de enten det er vår, sommer, høst eller vinter.

Livet skjer

Ja, for midt i alt en ser for seg av muligheter til å forbedre seg og gjøre bedre enn i fjor, så skjer livet. På godt og på vondt.

Jeg husker så godt den våren mamma lå på det siste. Hun døde i slutten av april, og da var bøndene for lengst i gang med våronna. «Så deilig å se at livet går sin gang», husker jeg at jeg tenkte. At verden utenfor ikke stoppet opp, liksom, til tross for at min del av den stod ganske stille.

Det har jeg tenkt på siden også. Sånn som nå, for eksempel, når jeg tenker på hvordan våren gir meg så mang en ny mulighet. Ja, for om jeg ikke klarer å bruke den så godt som jeg i min menneskelige naivitet tenker at jeg skal det, så vil jorda likevel rotere. Det er en trygghet, syns jeg.

En ny mulighet til?

Det vil bli sommer selv om jeg skulle slumpe til ikke å få båten på elva før 25. mai. Også om jeg ikke skulle få potetene i jorda før dagen før sankthans.

Like fullt vil skauen grønnes og blomstene spire. Det hviler ikke på meg alene selv om det selvsagt er en fordel for egen del om jeg får gjort det jeg skal. På den annen side, så bukker ingenting under om livet skjer og jeg ikke får benyttet meg av akkurat denne muligheten. Høyst sannsynlig vil jeg få en ny mulighet til. Antakelig vil noe spolere for den også.

Og dette noe er jo først og fremst drømmen. Den drømmen vi har om vinteren om hvordan sommeren skal bli. Du vet, den med bare solskinn, vått badetøy og duften av sommerkotelett på grillen. I drømmen finnes ikke fire uker i strekk med regnvær, full skittentøysdunk og unger som kjeder seg fordi alle vennene er på ferie.

De drømmene er like og følger samme mal enten drømmen er for våren, sommeren, påska, jul eller hva enn man ønsker seg perfekt. Eller i alle fall nummeret innat. Utenfor drømmen skjer livet, og da handler man som man finner det nødvendig i nuet.

Nyt våren

Det er jo ikke akkurat rakettforskning i disse tankene. Ei heller stor grad av nytenkning. Likevel trenger jeg liksom å si det høyt innimellom. Kanskje mest for egen del, og for å minne meg selv på koblingen mellom drøm og virkelighet.

Og for all del: Drømmen skal vi beholde! Det samme kan vi også hva gjelder den tanken om en ny mulighet. Så lenge vi ikke går så i kjelleren over at det ikke ble som vi tenkte, denne gangen heller, uten evne til å evaluere hvorfor det ble som det ble. Én side av saken er forventningsavklaring, en annen er de faktorene man enten rår med eller ikke rår med. Ikke sant?

Til syvende og sist gjør vi alle så godt vi kan i øyeblikket. Enten det vi søker å oppnå er flest mulig frø i jorda eller flest mulig kaffekopper i solveggen (det kan nemlig være et mål det også, skal jeg si deg). Kanskje er det begge deler? Det viktigste er kanskje uansett at vi evner å leve i nettopp øyeblikket. At fokuset er på den muligheten vi har her og nå – og ikke den vi forhåpentligvis får igjen om et år.

For min del innebærer det å nyte våren. Her og nå. Smile mot sola og ikke la bekymringene for morgendagen ta plassen for det jeg vil få ut av dagen i dag. Klisjé? Absolutt, men helt sant. Hva med deg?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg