Eckernførdekaker – syrlig søtt

Eckernførdekaker ble denne påskas smaksoverraskelse og store glede. Med syrlig sitron og søt marengs er de en smakende munnfull.

En overraskelse

«Næmmen! Har du bakt Eckernførdekaker?» Naboen så på meg med et stort og overrasket smil. Jeg så antakelig minst like overrasket ut: «Ja! Tenk at du virkelig kjente igjen dem!»

Det gjorde hun så absolutt, og jeg fikk hele historien om hvorfor. Hennes andre halvpart kunne supplere med at Eckernførdekaker visstnok var laget til et jubileum for slaget ved Eckernförde. Det har jeg ikke funnet noen historier som kan bekrefte, men at de har sitt opphav i byen Eckernförde i Nord-Tyskland skal vi vel ikke holde for usannsynlig.

Uansett var det moro at noen kjente igjen påskebaksten min, der den lå på fatet. Det er jo forbausende mye av det som prøves ut i Prosjekt Henriette som mer eller mindre har gått i glemmeboken, så når jeg for én gangs skyld slipper å forklare og greie ut, er det innmari moro.

Eckernførdekaker

Du trenger

375 gr. smør
60 gr. melis
4 eggeplommer
1 teskje revet citronskall
625 gr. hvetemel

Til glasering:
5 eggehviter
250 gr. flormelis
60 gr. vaniljepulver

Erstatt smør med melkefri margarin for en melkefri variant.

Slik lager du Eckernførdekaker

Smøret røres bløtt, heri has de 60 gr. sukker, røres i 10 minutter, tilsettes eggeplommene, det revne citronskall og det siktede hvetemel. Dette eltes godt på bakefjelen; deigen kjevles ut så tykk som baksiden av en kniv, stikkes ut med glass eller rund kakeform. Legges på smurt plate, overstrykes med følgende glasur: De 5 eggehviter vispes til stivt skum, heri røres forsiktig den siktede flormelis og vaniljepulveret, jo mindre røring dess bedre. Kakene settes i ovnen og stekes med mest undervarme, svak overvarme.

Jeg stekte mine ved 180˚C i 8-10 minutter med stekeovnen innstilt på undervarme.

Tid til å sette seg

Husbonden var den første til å smake Eckernførdekakene. Han syntes de var temmelig platte og kjedelige på smak. Kneppkakene og makronpleskenene var langt bedre, etter hans mening. Da jeg selv smakte dem et par timer senere, var jeg i grunnen enig. Det var ikke all verdens smak i dem, marengsglaseringen til tross.

Men, så var det åpenbart med Eckernførdekaker som det er med så mange andre kaker: De må få tid til å sette seg! Da jeg serverte dem til kaffen dagen etter, var det noe helt annet smaksløkene hadde med å gjøre. Særlig sitronskallet hadde fått arbeide, og da syrligheten kom bedre fram, virket det også inn på marengsen. Alt kom liksom mer til sin rett.

Dermed steg Eckernførdekakene mange hakk i gradene. Du vet, bare sånn over natta, liksom. Fra litt kjedelige til smaksrike munnfuller både for den som liker søtt og den som liker syrlig. Naboen, som fikk et nostalgisk gjensyn med dem, godkjente dem dessuten også.

Har de tålt tidens tann? Absolutt. Blir de bakt her på Fjellborg igjen? Ganske sikkert!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg