Det er verre enn det høres ut som

Hvis ikke du hadde bedre fore enn meg lørdag kveld, så fikk du sikkert med deg innlegget der jeg fortalte at det hadde vært litt dramatikk her på Fjellborg mens jeg var alene i helga. Husbonden meldte seg selv for informasjon allerede samme kveld (hvem hadde trodd at de hadde 4G-dekning langt utenfor mobildekning?), og nå er altså turen kommet til dere. Og det er verre enn det høres ut som…

… når jeg sier at dramatikken gjaldt Ingenting.
Jeg kan jo la meldingsutvekslingene mellom husbonden og meg selv, tale for seg:

(Akkurat den setningen der som avslører at jeg hadde sovnet på sofaen,
syns jeg glatt dere skal overse. Uvesentlig for saken som sådan.)

Da måtte jeg jo bare forklare at
«Ingenting er borte, men det er litt verre enn det høres ut som
når jeg kan fortelle at jeg har kastet Ingenting i dag. Og ei høne.»

Det tok ikke fryktelig mange sekundene fra den siste tekstmeldingen, til husbonden var på tråden, og jeg måtte forklare…

Det hadde seg nemlig slik, at da jeg var ute på fôringsrunden lørdag morgen, så oppdaget jeg plutselig at det gikk en enslig høne og trippet for seg selv utenfor garden til Ingenting og lånedamene hans. Jeg var helt sikker på at jeg hadde lukket forsvarlig kvelden i forveien, for det hadde jeg sjekket både to og tre ganger, etter en masserømming tidligere i uka. Derfior ble jeg litt overrasket, men gikk nå opp for å få henne på plass. Men, det var da merkelig stille?

Da jeg kom opp til garden, skjønte jeg jo raskt hvorfor det var stille, for der lå Ingenting både død og stiv og blodig. Det samme gjorde én av lånedamene. At det ikke var hønsehøken som hadde vært der, skjønte jeg raskt, men det var likevel noe som ikke stemte helt. Jeg gjorde som jeg alltid gjør, når noe dukker opp og jeg er alene hjemme; jeg ringte bestefar. Bestefarer er gode å ha, og særlig han her.

«Hmm,» grunnet han bestefar litt senere. «Her har det nok vært mink,» konkluderte han. «Mink?» Av all verdens dyr, så altså en mink. Det forklarte imidlertid hvordan den hadde kommet seg inn, for jeg fikk det nemlig ikke til å stemme at et dyr på størrelsen til en rev skulle ha klart å komme seg inn i garden. Vi har en del mink rekende rundt her, og bestefar begrunnet antakelsen sin med at rovdyret hadde gått rett i strupen på Ingenting og lånedama. Det var tilsynelatende bare blodet som hadde stått på menyen, siden verken hanen eller høna var spist noe særlig av, og det er visstnok typisk for minken, å gå etter blod.

«Men kast dem i søpla i stedet for å grave dem ned,» rådet bestefar meg. «Når den først har fått ferten av det, kan den raskt få seg vaner dere ikke vil like, så få dem unna i stedet for å grave dem ned.» Slik gikk det altså til at jeg kastet Ingenting i søpla (i en svartsekk, vel å merke), men det er jo bare så mye verre enn det høres ut som.

Så sånn gikk det med han, prakthanen vår. Tretten dager fikk han leve livets glade dager her på Fjellborg, med lånedamer og allting, og så var det slutt. Livet kan være brutalt sånn, når man har dyr og attpåtil bor i skauen slik som oss. Den rømte lånedama og de siste tre, fikk flytte tilbake til Alfons Olsson og de andre damene på låven, men i dag fant vi to av dem også døde. Vi mistenker at de enten har fått seg et bitt vi ikke har sett, eller at de rett og slett har blitt så vettaskremte, at stresset til slutt tok knekken på dem. Alfons Olsson er igjen enehersker på Fjellborg, og enn så lenge er det atter fred og ro i rekkene. Så får vi håpe at minken holder seg unna heretter.
Det er i alle fall lov å håpe…