De små seire sin uke

Dette har vært en uke full av små seire, en rekke forberedelser og en familegjenforening vi har talt ned til i lang tid. Her er uka på Fjellborg (og London) i bilder.

Sterk motivasjon

«Jeg var trøtt som en strømpe, og skjønte ikke hvordan jeg skulle orke engang å komme meg gjennom frokosten uten en lur underveis.» Det skrev jeg på mandag, og beskrev hvordan uka startet her på Fjellborg. Men, enten så går det bra, eller så går det over. Vi fikk denne uka i gang også, og for en uke!

Jeg har vært sånn tussete glad, nesten hele uka. Du vet, sånn på grensa til det irriterende for andre mennesker. «Så bra kan det vel ikke være?» Men jo, akkurat denne uka har virkelig vært god. Kan hende for at det har vært de små seire sin uke? Det er den takknemlige siden ved å være rekonvalesent, nemlig. Om man bare tar små nok skritt, blir framgangen så stor, og det er lite som føles så godt som å ta hverdagen sin tilbake. Det vet en hver som har vært den fratatt.

Men, mandag! Bare jeg kom meg i gang, gikk dagen riktig så bra. Som jeg også skrev om på mandag, så følte jeg for første gang siden operasjonen på en viss form for normalitet. Kan hende var det nettopp den følelsen som skulle til for å skape momentum for resten av uka også.

Jeg gikk tur. Fire runder à 800 meter, klarte jeg. Det føltes enormt!

Jeg plukket mat i naturen. Å huke seg ned i skaukanten etter kantareller, er trening godt som noe!

I drivhuset høstet jeg de siste tomatene. Nå fikk resten modnes ferdig inne. En hel del kunne jeg slenge i fryseren før vi reiste til London på søndag, resten håper jeg er klart når vi kommer hjem.

Jepp. Tomater kan fryses!
Les mer HER

Livretten på bordet

Til middag på mandag hadde vi flesk og duppe. Det er min absolutte livrett!

Det måltidet teller også blant mine små seire denne uka. Jeg klarte nemlig å lage det! En rett som krevde litt mer tid ved komfyren og kjøkkenbenken enn eksempelvis fårikål. Å stå på bena lenge om gangen er nemlig fortsatt en øvelse.

På torsdag feiret vi fårikålens dag.
Les mer HER

Etter middag gikk alle sammen ut. Veslebror for å plukke opp det bringebærkrattet jeg klippet ned, bare noen dager før jeg ble operert. Jeg rakk aldri å fjerne det. Veslebonden fikk fart på gressklipperen, husbonden dro på jobb igjen, og jeg gikk dagens siste tur.

Da jeg kom tilbake, fikk jeg på avstand se noe stort og rart noe midt på plenen. Ved nærmere ettersyn, så jeg at det var en stor klynge sopp! Naturens kunstverk, altså. Jeg lurer på om ikke det kan være storkjuke? Uansett berømmet jeg veslebonden for å ha latt kunstverket stå.

Og mandag eller ei: For å feire dagens alle små seire, unnet jeg meg to biter konfektsjokolade til kaffen da jeg omsider tok kvelden. De er fra en sjokoladebutikk i London, Hotel Chocolat, og gjett hvor vi skal før vi reiser hjem igjen på onsdag!

Nye små seire

Tirsdag var det på’n igjen. Morra’n var vel ikke noe lettere enn den på mandag, men bare frokosten og den første kaffekoppen er inntatt, så er det utrolig hva som skjer.

Jeg kom meg ut på tur igjen. Litt lenger enn dagen før.

Og omtrent så glad blir man når man har tilbakelagt 1,1 km på egne ben for første gang etter en ryggoperasjon. Små seire, store gleder.

På tirsdag ble det ingen middag hjemme. Jeg kunne kose meg med restene fra flesk og duppe, men ungene og husbonden skulle spise middag på speideren. De hadde nemlig invitert til felles middag der, og halve formiddagen stod denne lille kasserollen på kok på tunet her. 40 liter grønnsakssuppe. Det luktet middag over hele grenda.

Mens de andre var på speideren, tok jeg dagens siste tur. Den fikk også telle som en av mine små seire denne uka, for den gikk i skauen!

Som jeg skrev om på tirsdag også, så lot jeg følelsene seire over fornuften. Det gav meg en fin, liten stund i skauen som gav realt med motivasjon for å fortsette rehabiliteringen. Jeg vil ha mer av dette!

Litt godt til kveldsmaten fikk jeg også med meg.

Hvem har bæsja?

På onsdag kunne jeg konstatere at dagene har fått rutine. Det jo en seier i seg, egentlig, for det er ikke alltid så enkelt å reetablere når hverdagen har fått seg et rotrøsk.

Ut på tur, aldri sur. Og hvem kan vel være det? På onsdag kom hver runde seg opp i 1,5 km, og fire sånne ble 4,5 km, det!

Målet var å komme seg opp den bakken der i løpet av torsdagen. På onsdag var jeg nærmere enn noen gang.

Når man er ute og går tur, og går så sakte som det jeg gjør, rekker man å fundere litt mer over alt man ser rundt seg. For eksempel hvorvidt Artsorakelet klarer å identifisere bæsj. Derfor har jeg bildet av en bæsj på kamerarullen denne uka. (Og ja, den klarte det.)

Det er reven som har bæsja i Skauvveien her, så det er bare å fortsette å lukke hønene inn om kvelden. Mikkel Rev får ikke mat at meg, nei!

Og det er ikke for at han ikke har prøvd!
Les mer HER

Resten av dagen gikk for det meste med til å pakke. Det gjør seg, kjedelig nok, ikke selv. Mens jeg pakket, var husbonden og ungene på dugnad på skolen i bygda. De kom ikke hjem før det var blitt mørkt, og dermed var jammen den dagen gått også!

Den største seiren av alle de små

Torsdag var den store D-dagen for mitt vedkommende. Ville jeg klare å nå det jeg hadde satt meg som ukas store mål? For hver dag hadde jeg gått litt lenger enn dagen før, og torsdag var målet den lille blå hytta som ligger like på oversiden av bakken jeg stoppet i bunnen av på onsdag.

Og jeg klarte det! Jeg tror aldri jeg har vært så glad for å se den blå hytta noen gang, enda jeg går forbi den så å si hver gang jeg går tur, men det er når jeg er i normalform. Dette var ikke bare noe å regne blant ukas små seire – dette var en stor seier! At denne hytta er blå, er forresten noe alle vet, som kjenner bygda vår godt. Vet du ikke at denne hytta er blå, så er du innflytter. Oppe og vedtatt!

Da jeg kom hjem igjen, kunne jeg krysse av for to kilometer i et strekk. Samtidig ble jeg nesten slått i bakken av skjønnheten i naturen som åpenbarte seg foran meg. Et bilde yter det knapt rettferdighet, men tåka som ligger lavt over ælva som renner bak trærne, jordene og de høstlige fargene; det var så pent at det nesten gjorde vondt!

Jeg gikk den samme turen én gang til på torsdag. Ellers gikk dagen med til å pakke ferdig det vi skulle ha med oss til London, rydde kjølerommet for sånt som måtte spises eller fryses, og å ta en runde hos hønene og grisene sammen med bestefar. Han er nemlig avløser for oss nå når vi er på tur. Hva skulle man vel gjort uten en kjekk og sprek bestefar som stiller opp og hjelper til?

Også blant de små seire

Fredag morgen pakket vi kofferter og unger ut i bilen. Allerede litt over sju trillet vi ut av tunet hjemme. «Er det langt igjen?» ville veslebror ganske snart vite. Livets første av alt mulig stod for tur, og du kan skjønne at han var spent!

Det er mange «livets første» om dagen.
Les mer HER

Etter to og en halv time kom vi da omsider fram til flyplassen. Vi reiser fra Landvetter i Göteborg denne gangen.

Mens vi satt på gate og ventet på boardingkontrollen, tok veslebror til å rote i lommene på sekken sin. «Oj, se her», utbrøt han og dro opp en julekurv fra en av lommene. «Hvorfor i alle dager har du med deg julepynt?» «Kjekt å ha, kanskje? Se her er et julekort også!» Vi har tenkt oss hjem på onsdag, men er uansett forberedt på alt.

Husbonden brukte tiden på gate til å forberede flyturen for meg, som om jeg var et annet barn. «Vil du fargelegge denne?» «Nei, jeg vil fortsette på den jeg hadde sist!» svarte jeg. Vi oppdaget nemlig på flyet hjem sist, at det å fargelegge fikk tankene mine bort fra selve flyturen. Jeg er jo så forferdelig redd for å fly! Og husbonden, han har slik en fin fargeleggingsapp på nettbrettet sitt (jeg lurer forresten litt på hvorfor?).

Omsider ble det vår tur til å gå ombord på flyet. Veslebror fløy nesten alllerede. Enn å glede seg så voldsomt så det er helt umulig å sitte stille, da! Jeg gledet meg ikke, men det ble en av ukas små seire, den flyturen også. Jeg overlevde. Uten å skremme ungene. De syntes bare det var gøy!

Jeg satt imidlertid å lurte på én ting, der jeg et øyeblikk tittet opp fra fargeleggingsoppgaven min:

Mener Ryanair i fullt alvor at det er tryggere for meg om jeg er blind, enn at jeg får beholde brillene mine om vi skulle være nødt til å evakuere flyet? At det ikke er tiden for å ta seg en blås kan jeg skjønne, men det er jo dumt å ikke se hvor utgangen er!

Takk for sist, London

Vi kom oss heldigvis hele ned. Med briller og allting. Vi fant et tog og reiste med det helt til London Liverpool Station.

Penere togstasjon hadde ingen av oss sett (til da) var vi enige i. Norge har noe å lære hva estetikk gjelder!

Ungene var fra seg av begeistring. Først fly, så tog, og så dobbeltdekker! London, altså!

Vi dro til hotellet, sjekket inn og satte fra oss bagasjen. Deretter fant vi en ny dobbeltdekker og et nytt tog og reiste til Wimbledon for å møte veslekæll. Gjensynsgleden var stor! Vi så ham jo forrige søndag også, i tre timer, men det er jo så lite selv om verdien er stor.

Han hadde funnet et sted vi kunne spise sammen, og vi nøt gode hamburgere mellom tusen spørsmål og svar og planlegging for morgendagen. Etter middag tok vi kvelden. Da var klokka allerede åtte, og både veslekæll og vi hadde et stykke til hvert vårt. Så, da ble det tog og buss igjen, og en liten tur innom butikken slik at vi hadde litt godt til kvelden. Tenk å få spise potetgull i senga!

Små og store seire i London

Vi sover i tiende (ellevte, etter vår regning) etasje. Dermed våknet vi i går morges over trærne, i stedet for under.

Etter frokost gikk husbonden og ungene en tur i Newington Park. Jeg ble igjen på hotellet for å spare ryggen litt, og skrev i mellomtiden DETTE blogginnlegget. I ellevetiden møtte vi veslekæll, tok toget til Oxford Circus og trasket deretter oppover Oxford Street.

Vi ramlet over Disney Store, og måtte selvfølgelig innom en tur!

Camilla 9 år hadde gått berserk her i 1996!

Hadde ikke de største prinsessekjolene stoppet på str 134/140, kan det hende jeg hadde latt meg friste, men nå er livet mitt mer høner enn prinsessekjoler. (Det var det vel forresten da jeg var ni år også.)

Ole Brums honningkrukker var også fine. Du kan godt ta jenta ut av bygda, men bygda ut av jenta? Nei.

Som sagt, så har det jo vært uka for de små seire. I Puma-butikken på Oxford Street hadde jeg håpet å dra i land enda en seier, men det viste seg vanskelig å overtale husbonden om behovet for en ny bil.

Ingen argumenter i boka gikk hjem. «Gift deg med en direktør», sa’røm, men det var kanskje ikke trappedirektører det var snakk om?

Men, ingenting er så gæli’ at ikke en cookie kan bøte på’t. Denne smakte himmelsk godt! Og det beste av alt? Alle cookiesene hos The After School Cookie Club var uten melk! Det betød at veslebror kunne velge og vrake fra øverste hylle, og den luksusen tror jeg alle allergiforeldre kan relatere til som en stor glede.

En skogsmatros erkjennelse

Etter å ha spist hver vår cookies – og noen også med en kaffi attåt – fant vi oss et hull i bakken.

Det er liksom greia her i London, har vi etter hvert skjønt: Finn et hull i bakken og du finner fram.

Etter en liten tur med undergrunnsbanen, kom vi opp av et annet hull og ramlet rett inn i et fantastisk 3D-show. Vi kunne blitt der hele dagen, tror jeg, for så fascinerende var det, men vi skulle videre.

China Town skulle hukes av på sightseeing-lista, men vi var ikke mange meterne innunder de kinesiske lyktene før flokken av skogsmatroser kom til en erkjennelse: Vi liker ikke folk. Ikke for mange av dem på ett sted, i alle fall. Og – i China Town var det folk. Mange folk.

Sammenbruddet var nært og kom endelig da mor og far sa nei til å «gå inn der». Jeg skal ikke nevne navn, men noen ble dypt og inderlig skuffet over ikke å få lov til det. Casino, den ene tingen som kunne gjort China Town ålreit, liksom!

Til hell og lykke var det like i nærheten en butikk full av badeender (!). Små seire kan skjule seg i det mest absurde, og jeg gav meg selv noen mammapoeng da jeg dro flokken med inn i badeandbutikken og snudde nederlag til glede på null, niks. «Se på den» og «se på den!»

En stor seier blant mange små

Etter å ha justert blodsukkeret med litt lunsj, satte vi kurs for Covent Garden. Veslebror hadde nemlig et skyhøyt ønske om å besøke Moomin Shop. Et ønske som mor så gjerne oppfylte.

Etterpå gikk vi til London Transport Museum. Der hanket jeg inn nok en av mange små seire: Jeg innså min egen begrensning, og det er av og til en seier, det også. «Gå på museum dere, så sparer jeg ryggen min litt og tar en kopp kaffe så lenge.» Jeg hadde nok hatt glede av museumet, jeg også, men man må velge sine gleder. Eller kamper.

Og, det var et riktig valg. Da vi stod over gjerdene her og glodde, mens vi ventet på at noen gjorde unna et ærend, sjekket jeg klokka på armen. Den viste over 12 000 skritt så langt – på krykker! Takk, gode Gud, for at den senebetennelsen i armen er så godt som vekk!

Men, da var vi da også fornøyd for dagen. Vi fant et nytt hull i bakken. Vi voktet oss vel for å unngå livsendrende skader (døden, for alle ikke-engelsk understatementere).

Gikk opp av et annet hull, og fant det første og beste stedet som serverte mat uten melk. Det stedet var Nando’s. God mat, god service.

Der sa vi også takk for i dag til veslekæll. Han dro hjem til sitt og vi dro til hotellet vårt. «Og alle var enig i at det hadde vært en fin dag.» Og sjukt lang.

En speiders drøm

I dag startet vi dagen med en busstur.

Vi endte i Camden Market. Det var en souvenirenes mekka med drøssevis av «special price for you, my friend»-tilbud.

Vi var der en drøy halvtime, men kunne sikkert brukt det tre- og firedobbelte uten problem. Men, vi skulle videre.

Vi hadde nemlig avtalt å møte veslekæll ved Pax Lodge. Det er et av fem verdenspeidersentere, og det er mange speideres drøm å besøke disse. Våre speidere ikke minst!

Veslekæll var der på speidertur i fjor vinter. For de andre tre (fire, jeg står faktisk i manntallet, jeg også), var det første gang. Det medbrakte sågar en høytidelig pin-seremoni under speiderflagget, hvor man høytydelig lovte å bære Pax Lodge nær sitt hjerte. Det var et løfte som ikke var spesielt vanskelig å avlegge for noen av speiderene våre.

En barndomsdrøm

Etter å ha tatt en kopp te i hagen utenfor Pax Lodge dro vi til Wembley.

Der ventet utstillingen Mundo Pixar Experience. Det var veslekæll som hadde funnet den, og det var et funn!

Vi var på rommet til Andy i Toy Story og fikk hilse på Woody og Buzz Lightyear.

Det ble en liten tur i Frankrike, og til et kjøkken der.

Vi fant Nemo (og Dory).

Mike og Sully tok i mot oss i Monsterbedriften.

Og endelig – barndommen for ungene våre oppsummert i én film: Biler, med Lynet McQueen i spissen.

Da vi omsider var gjennom alle filmene, var vi skjønt enig i at det var verdt turen til Wembley og vel så det!

Uka for små og store seire

Etter å ha vært i Wembley, dro vi til Paddington via Baker Street.

Igjen ble vi slått av estetikken her i England. Jeg er ikke vel bevandret i Norges t-baner, men jeg kan ikke huske å ha sett noe liknende der hjemme.

I Paddington spiste vi middag sammen, og innen den var fortært, var klokka mange og himmelen mørk. Det var på tide å ta farvel med veslekæll for i dag. Vi var slitne, alle mann.

Nå er vi på hotellet. Enda har vi noen dager igjen i London, men denne uka er ved veis ende. Man blir litt døgnvill når man er på tur sånn, men det er søndag i dag. Bak oss ligger en uke full av små seire. Hver eneste en av dem verdt en liten feiring. Jeg tror det får bli med potetgull. Jeg har nemlig funnet noe jeg ikke har spist siden jeg var i Estland for fjorten år siden, men som jeg ikke fatter at de ikke har fått på markedet i Norge: Potetgull med tomatsmak! Det er godt, det!

Ja, og har du orket å lese helt hit, så burde du nesten tillate deg en liten feiring, du også. Denne uka ble det langt, men så har det også skjedd mye. Jeg håper du har hatt en uke full av seire, gleder og opplevleser også!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg