Fornuft og følelser
I valget mellom fornuft og følelser ligger det naturlig for meg å velge fornuft, men innimellom går jeg den andre veien. Det gjorde jeg i dag. Om jeg angrer?
En motivasjon og drøm
Da jeg ble innlagt på sykehuset en tirsdag i august, var det i hui og hast. Tanken slo meg da jeg tok meg inn på akuttmottaket, at det kunne være siste dagen i frisk luft på ganske lenge. Det tok ni døgn. Jeg fikk rett.
Av kirurgene ble jeg gitt ganske dystre framtidsutsikter for å kunne gå igjen, uten hjelpemidler. Desto mindre merkelig var det kanskje at alt jeg drømte om, der jeg lå i en seng på hospitalet, var å kunne gå en tur i skauen. Av alt jeg liker å bruke bena mine til, så er det å gå i skauen det aller, aller beste. Men når ville det være mulig igjen? Ja, for at det var mulig, det var jeg sikker på. Med eller uten skinner og krykker og hva enn som kunne hjelpe meg framover.
Operasjonen var vellykket. Siden jeg kom hjem fra sykehuset for litt over to uker siden, har jeg trent iherdig og målrettet. Hver dag. Det gjør jeg fortsatt, og for hver dag kommer jeg litt lenger enn dagen før. Bokstavelig talt.
Er du nysgjerrig på ryggoperasjonen?
Du kan lese om den HER
Fornuft eller følelser
I morges kunne jeg grått av lykke. Det som i går var en runde på 800 meter var i dag blitt en runde på 1,1 km. Over en kilometer på egne ben. Tenk, så stor kan verden være!
Jeg gikk én runde, så to, deretter en tredje og til slutt en fjerde. Jeg kom til stedet hvor jeg de tre forrige rundene hadde snudd. Etter å ha krysset veien kunne jeg enten gå hjem – det ville vært fornuft – eller også kunne jeg følge følelser og gå en tur i skauen.
Jeg vurderte det noen sekunder, og så satt jeg den ene foten foran den andre inn i skauen. Åh, den duften! Av høstfuktig skaubunn. Gult løv, brune barnåler og – sopp!
Kveldsmat
I går skrev jeg om en følelse av normalitet. Om høsten er det lite som er mer normalitet for meg enn å gå i skauen og plukke sopp. Nest etter å gå i skauen, er det høsten favorittaktivitet nummer to.
Jeg plukket ikke alt jeg så, men ….
… det jeg ramlet over av kantareller og piggsopper fikk bli med hjem til kveldsmat. Tradisjonen tro, plukker jeg i det jeg har for hånden. I dag: Ullgenseren.
Ja, for såpass har det blitt. Mellom tur tre og fire i dag, fant jeg fram ullgenseren. Men shortsen, den er fortsatt på. Apropos fornuft og følelser, liksom. Det ville være absolutt mest fornuftig snart å finne fram buksene, men jeg er sta noen dager til. Når jeg tenker meg om, kan jeg faktisk ikke huske at shortssesongen har vært så lang noen gang? Mon tro om det kan være det ustabile været som holder temperaturene brukbare for shorts? Selv om vi stod opp til seks, friske grader i morges.
Følelser over fornuft
Det var så deilig å være i skauen igjen. En riktig milepæl. Jeg gikk sakte. Om det var mest av fornuft, for ikke å snuble og falle (det gjør jeg aldri, men Murphy er en råtass), eller av følelser for virkelig å ta det hele inn?
Da jeg kom hjem, med genseren full av sopp (det er forresten dumt å ha piggsopp rett i ullgenseren, om du vil lære av en annens erfaring), var det med en ny, innvendig fred. Sjelero, kanskje? Over vissheten om at det ordner seg. Ikke at jeg har bekymret meg for det, egentlig, men noen ganger er det likevel fint med bevis på at man får betalt for innsatsen.
En lærdom var det vel også i det hele. I alle fall for meg. For det er ikke farlig å la følelser overgå fornuft innimellom. I alle fall ikke innenfor rimelighetens grenser, og det var det i dag. Turen min ble nok et par hundre meter ved å legge den om skauen, og det er forskjell på sti og asfalt, men det gikk fint. Jeg er like hel og har heller ikke mer vondt. Bare mye bedre humør nå enn før jeg var i skauen. Ja, for uansett hvor godt humør en er i fra før, så blir det alltid bedre av en tur i skauen.
Dette var den første av mange turer i høst. Jeg er klar – og neste gang tar jeg med kurv!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
