En følelse av normalitet

I dag har jeg kjent på en følelse av normalitet. Det har vært godt for hodet, kroppen – og ikke minst for gleden over at det snart er høstferie!

Mandag morgens nedtur?

Åh, det var så godt å se veslekæll i går! Det var bare for tre timer, men kvalitet trumfer kvantitet hver dag i uka. Jeg gledet meg veldig på forhånd til å møte ham, men var også veldig spent. Å være med for å møte utvekslingseleven vår i går, betød også mange timer i bil. Hvordan ville det gå med en nyoperert rygg?

Heldigvis over all forventning! Rett nok var jeg helt ferdig da vi omsider kom hjem til Fjellborg igjen, og jeg stupte rett i seng og tok en time på øyet. Likevel var jeg glad, for kjøreturen var en god prøve på hvorvidt jeg vil være i stand til å være med for å besøke veslekæll i London i høstferien. Jeg har trua!

Det hadde jeg imidlertid ikke i morges. Jeg var trøtt som en strømpe, og skjønte ikke hvordan jeg skulle orke engang å komme meg gjennom frokosten uten en lur underveis. Jeg har kapasitet som en toåring om dagen hva kommer til søvnbehov. Kanskje ikke så rart, med tanke på hva kroppen går gjennom for tida, men det er like fullt frustrerende. Jeg vil jo bare ha en følelse av normalitet!

En følelse av normalitet

Det er imidlertid rart med det, og det skjer hver eneste dag enten jeg er nyoperert eller ei. Bare jeg får i meg de to knekkebrødene mine og en kaffitår, så kvikner legemet til liv. Det jeg i dag tidlig trodde skulle bli en lang morgen i sofakroken som aldri ville lede til noe mer, ble plutselig en dag som faktisk gav meg en følelse av normalitet.

Jeg fikk ryddet opp på kjøkkenet. Det var et etterslep der helt siden lørdagskvelden, men med noen minutters innsats så det ut som det skulle. Det er utrolig hva som skjer bare oppvaskmaskinen kommer à jour med kjøkkenbenken. I løpet av dagen har jeg også fått brettet sammen rene klær og lagt dem på plass og støvsugd. Husarbeid – normal hverdag.

Jeg har gått tur også. Nå er jeg oppe i 800 meter på runden, og i dag har jeg rukket (og orket) fem runder. Det blir fire kilometer, det! På den ene turen fant jeg til og med noen kantareller som jeg plukket med meg hjem. Å huke seg ned etter kantareller teller som knebøy, det?

Å gå på sopptur er gøy. Det syns ungene også.
Les mer HER

Det er lite som gir meg en mer følelse av normalitet enn matauk. Etter den neste turen gikk jeg i drivhuset og høstet resten av tomatene. Nå ligger de på stekebrett, stablet i høyden, og modner ferdig. Mon tro om de blir røde før vi reiser på høstferie?

Virkelig fortjent?

Ja, for nå er det bare fire dager igjen, så er det høstferie. Tre, strengt talt, for oss. Vi er på det tiende året med skolebarn, og for aller første gang har vi bedt to av dem fri for at vi skal reise utenlands. Skulle vi få det til å gå opp med fornuftige flyavganger og samtidig få litt tid med veslekæll, måtte det bli sånn. Veslekæll reiser nemlig, typisk nok, på skoletur til Scottland akkurat når vi har høstferie. Og – å la småbrødrene få se hvordan hverdagen til storebror er i London veide denne gangen tyngre enn en skoledag som uansett skulle vært tilbragt i skauen.

Men tenk, høstferie allerede? Jeg får det vitterlig ikke til å stemme. Men, det er kanskje ikke så rart? Jeg har tross alt blitt snytt for noen skoleuker. Den første fordi husbonden og jeg var i London og leverte veslekæll. Deretter var jeg hjemme i tre skoledager før jeg ble innlagt på sykehus i ni døgn. Ferien etter ferien, liksom. I min verden har jo skoleåret dermed bare vart et par uker.

Så, har vi gjort oss fortjent til høstferie? Jeg lurte litt på det i morges da jeg våknet, men etter som en følelse av normalitet har blitt sterkere og sterkere utover dagen, har jeg lagt tanken vekk. Og ungene, de har jo uansett fortjent en pause! Å komme inn i hverdagen igjen, etter åtte ukers frihet, det krever litt disiplin.

Ja, så her er vi, da. Mandag kveld (allerede). Dagen har bragt med seg en følelse av normalitet, og om tre dager begynner høstferien. Da er det vel ingenting vi kan klage over? Ikke i dag heller. Vi er heldige. Ja, og apropos normalitet: Nå skal jeg lage meg en ny kopp kaffe og krype tilbake i sofakroken, der dagen startet. Ringen er sluttet og vi lader opp til en ny dag.

Jeg håper mandagen din også har bydd på normalitet, hva enn det måtte være for deg? Legg gjerne igjen noen ord under innlegget her.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg