Hurra meg rundt og hurra for meg

Denne uka syns jeg det har gått hurra meg rundt. Ut på tur, aldri sur, PT-høner og gamle spøkelser. Alt på bare én uke. Her: I reprise.

Etter den søte kløe

Kommer hverdagen. Vær så god, her har du den, sa liksom vekkerklokka mandag morgen. Men, det gikk som jeg spådde i forkant: Raskt tilbake til normalen.

Mandag satte jeg meg jo som mål å overleve uka, time for time. Ved å sette den ene foten foran den andre. Det gikk ganske bra også, det, inntil i går ettermiddag, men den historien orker jeg ikke å rippe opp i igjen. Ikke enda i hvert fall. Men uka ellers? Den har gått ganske bra.

Og etter at mandag egentlig bare handlet om å dra i gang maskineriet, så var tirsdagen desto mer begivenhetsfylt, om enn med en litt hurra meg rundt-begynnelse.

Ut på tur, aldri sur

For hva gjør du når du oppdager klokka ni mandag kveld at bilen gnåler etter kjølevæske? Og du aldri før har trengt å fylle på den slags? Også skal du først ha et teamsmøte, så bake en kake og deretter kjøre tjue mil for å rekke en avtale. Da stresser du litt.

Jeg bakte Krans, som også var denne ukas oppskrift i Prosjekt Henriette.
Du finner den HER

Du puster med magen, legger en plan og begynner på toppen av lista. Til slutt kan du synke ned i en god stol i et hyggelig værelse og drikke kaffe og spise kake og skravle med Sjur og Vesla. Akkurat det har jeg forresten allerede blogget om denne uka.

Men, dagen var ikke over med en tom kaffekopp hos Vesla. Tirsdag begynte med litt hurra meg rundt, men det gav seg egentlig ikke. Det var bare å fortsette å planlegge. Og jeg planla slik at jeg rakk en middag på Nebbenes. Jeg elsker Nebbenes. En god, gammaldags veikro med skikkelig god mat som man blir skikkelig mett av.

Etter middag hadde jeg en god time på meg før neste punkt på tirsdagsprogrammet. Jeg satte meg helt enkelt til og drakk kaffe og blogget.

Gamle spøkelser

Klokka 19.15 presis skulle det lande et fly på Gardermoen. På det flyet satt veslekæll! Og 17 speidere til som hadde vært fem dager i Kandersteg, Sveits. Min jobb etter middag, var å ta meg fram på flyplassen uten å spy, finne unger og bagasje, og få veslekæll og én til trygt hjem. Siste etappe.

Den største utfordringen var ikke å spy. Jeg har ikke vært på flyplassen siden 2012, og en stor grunn til det er at jeg har så forferdelig flyskrekk. Miljøet er selvsagt også en god grunn, men først og fremst er det redselen for å fly. Som jeg kanskje egentlig trodde at hadde roet seg ned, helt til kvalmebølgen veltet over meg i det jeg gikk inn i ankomsthallen på OSL. Gamle spøkelser dør visst ikke.

Heldigvis overtok snart spenningen for kvalmefølelsen. For kom ikke snart veslekæll ut døra? Jeg stod på tå hev hver gang jeg så dørene åpne seg bak slusene. Jeg visste ikke at det var så spennende å stå å vente på noen man vet at kommer, men det var det virkelig.

Og, omsider kom speiderne ramlende ut. Med kofferter, skibager og ansikter som bar preg av litt for lite søvn, tolv timer på reise og mange flotte opplevelser.

Hurra meg rundt og full fart

Onsdag morgen våknet vi som skurefiller, halve haugen av oss. For mens veslekæll og jeg hadde vært på farta hele dagen i forkant, så hadde de andre to ungene vært altfor lenge oppe i forbindelse med et fellesarrangement med speideren i byen. Ikke var det tid til å hente seg inn senere den dagen heller.

Det har virkelig vært en sånn uke; hurra meg rundt og full fart. Et lite pusterom fikk jeg etter middag, men da naboen og jeg ble enige om å flytte TV-daten vi hadde planlagt sammen til over helga, var vi like lettet begge to. Det er alltids plass til litt til i begeret, men før eller siden renner det over også, ikke sant?

Det kjente jeg da også på torsdag formiddag. Da stod rengjøring på planen. Det trengtes virkelig etter å ha tatt vinterferien fri. Men sukk og stønn så mange kaffepauser det ble!

At jeg kunne spart meg for hele vaskedagen tilhører historien jeg ikke orker å rippe opp i riktig enda, men det var da rent et par døgn, i alle fall.

Hurra for meg

Og fordi jeg hadde gjort rent på torsdag, kunne jeg bruke bursdagen min til andre ting. Det ble, blant annet en treningsøkt. Ute!

Jeg elsker at Kosehøna holder koken som PT selv etter en lang vinter med innetrening. Hun var på pletten med det samme jeg dukket opp på «treningssenteret». Et øyeblikk var jeg redd hun skulle presse meg til det ytterste ved å gi litt ekstra tyngde til push ups-ene mine, men hun nøyde seg med å se strengt på meg og hoppet unna etter første sett.

På ettermiddagen dro vi til Masala Cuisine og spiste middag. De har så god mat og så god service. Og har du med deg en sladrehank av en sjuåring, så får du ekstra god service og fyrverkeri på desserten din fordi du har bursdag. Bilder tok jeg ikke, for det gikk så hurra meg rundt med risboller og nanbrød som gikk over bordet på deling. Jeg var heller til stede i øyeblikket.

Da vi kom hjem fylte vi godteskåla, enda det var fredag, og så på Løvenes Konge. Det var en av ungene som foreslo den, og jeg var mer enn gjerne med på det, for det var så lenge siden jeg hadde sett den.

Det ble en veldig fin bursdag.

Helg igjen

Gårsdagen hopper vi inntil videre glatt bukk over, men det ble i alle fall hjemmelaget pizza til middag. Sånn måtte det nesten bli, etter at fredagspizzaen utgikk.

Vi har hatt overnattingsbesøk i helga, og gjesten hjalp til med å passe steketiden. Hun bidro i borddekkingen også, og har sovet hele natta gjennom, så hun har vært en enkel gjest. Verre var det vel med det noe slappe vertsskapet, for hun ramlet ned fra kjøkkenbordet nå i kveld. Veslebror lo seg skakk ved tanken på å levere tilbake en klassebamse med hjernerystelse i morra. Vi måtte på badet og finne bandasje.

Ellers har vi hatt et lite kaffeslabberas her i ettermiddag.

Hurra meg rundt og hurra for meg.

Nesten hver smitt og kakesmule forsvant, så det er jo litt leit for han snekkeren jeg lovte kake til lunsj i morra, men jeg skal nok få gjort opp for meg før neste uke er omme. Jeg bare skal hvile litt først. Med Rasmus, resten av en film husbonden og jeg begynte på tidligere i helga og bena høyt.

I morra er det på’n igjen. Muligens med litt mindre hurra meg rundt, men nok å gjøre. Det er vår, tra-la-la, vår!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg