Reisebrev fra London

Vi har gjort London denne høstferien. Hadde vi ikke selv opplevd det, hadde vi ikke trodd det var mulig å oppleve så mye på så kort tid! Her kommer et nytt reisebrev fra storbyen.

Det ble stille

Da jeg logget ut søndag kveld, hadde jeg ikke tenkt at det skulle bli onsdag før jeg logget meg på igjen. Jeg pleier jo å blogge hver dag, og det var også planen da vi var i London, men livet som turist tok meg, gitt. Ikke minst tidsforskjellen. Den er på bare en time, men det er faktisk nok til at det har blitt litt i seneste laget for å blogge.

Men, nå er vi på norsk jord igjen, til norsk tid og rutinene kan gjenopptas. Jeg har imidlertid aller først lyst til å dele et siste reisebrev fra London. Det har nemlig vært noen opplevelsesrike dager siden sist. Ja, det er rent utrolig hva man kan rekke på et par dager!

Om du syns det er moro å være med på tur til London, det vet jeg jo ikke. Dette reisebrevet er nesten minst like mye for egen del. Hverdagen på Fjellborg er jo et sted først og fremst for inspirasjon til å leve litt mer sjølberget, men det er i grunnen minst like mye en slags dagbok for meg. For det meste foregår hverdagen vår på Fjellborg, i skauen rundt og på ælva, men dette halvåret foregår det også litt i London etter som veslekæll går på skole der.

Vil du lese om de første dagene våre i London?
Ta en titt HER

Så, før vi går tilbake til hverdagen på Fjellborg:

Reisebrev fra London

Mandag etter frokost satte vi kursen mot Westminster Bridge.

Vi skulle krysse Big Ben av lista. Og jeg må bare innrømme følgende: Jeg har alltid tenkt at Big Ben, den har jeg sett. London er en temmelig eksponert by, ikke sant? Ikke bare gjennom mediene, men også i engelskundervisningen på skolen. I alle fall var den det i min tid som elev.

Men, jeg ble tatt på senga der gitt. Jeg ble fullstendig overveldet av dens mektighet og vakre utsmykning. Big Ben var flott! Bilder yter det kjente klokketårnet liksom lite rettferdighet, uansett hvor god fotografen er. Det som også overrasket meg, var hvor mye mindre i virkeligheten Big Ben var enn jeg hadde forestilt meg. Stor, men mindre.

Snudde vi oss veien vi kom fra, så vi London Eye. Det skulle ha vært lidderlig moro med en tur i det verdensberømte pariserhjulet, men 1 800 kr? Ellers takk.

Etter å ha sett London Eye på avstand og latt oss bergta av Big Ben og Westminster Palace, gikk vi mot Westminster Abbey. Det ligger rett rundt hjørnet for Big Ben, og så fikk vi krysset det av lista også.

Bønder i byen

Videre la vi turen om St. James Park.

Det var en park med et yrende dyreliv. Utvalget var kanskje ikke så stort, men mengdene stod det ikke på. Jeg gav opp å telle på ti ekorn, og vi så sikkert både ti og tyve til. Ekorn ser vi jo til stadighet hjemme også, men her var det litt ekstra moro fordi de hadde en annen farge. (Vi er enkle folk å glede, som du skjønner.)

Ungene var helt elleville. Du kan ta bygdefolket ut av bygda, men ikke bygda ut av bygdefolket. Det tok litt tid før veslebror forstod at grågjessene i parken kanskje ikke var like villige til å bli løftet på som hønene hjemme, men de var vel i grunnen ikke noe mindre tamme selv om veslebror ikke fikk lov til å bære rundt på dem. Det var duer og ender der også. Veslebror gikk og så på dem og la planer for framtiden: «Jeg skal ha 500 000 ender når jeg blir stor og 100 000 duer!»

St. James Park var en fin park.

Ikke minst for alle de trærne vi ikke har hjemme. Jeg er veldig fascinert av hvor annerledes flora de har i England enda klimaet egentlig er temmelig likt. Hva i alle dager er dette?

Lykke på jord

Omsider nærmet vi oss målet med å gå gjennom parken:

When in London, også videre. Vi måtte jo se Buckingham Palace!

Det var imidlertid begrenset vor mye av slottet vi fikk sett. Vi kom nemlig mitt i vaktskiftet til King’s Guard! Det var imidlertid så mange som hadde kommet før oss, at vi ikke så noe som helst. Vi gikk videre i stedet. Visste du forresten at hattene deres er laget av ekte bjørnepels og koster over £ 2 000 per stykk?

Vi endte på the After School Cookie Club på Victoria Arcade. Der har de utelukkende veganske produker, og selv om jeg mener mye om vegansk mat som en bevegelse, så er jeg likevel denne ideologien takknemlig for at den gir veslebror med sin kumelkproteinallergi et litt større utvalg enn han ellers ville ha hatt. Så, en vegansk cookie club er faktisk midt i blinken!

Og en sjokoladeoatmilkshake? Det var toppen av lykken den formiddagen!

Reisebrev fra paradis

Fra Victoria reiste vi videre mot Picadilly Cirkus.

Vi hadde ikke egentlig planlagt å se selve Picadilly Cirkus, men vipps så var den berømte reklameveggen rett foran oss.

Målet var nemlig det som i dette reisebrevet kan beskrives nærmest som paradis! I alle fall for ungene. Ja, ikke for det, forresten; jeg skal innrømme at jeg i smug kikket etter en magisk portal som jeg kunne spasere gjennom, like tilbake til barndommen. Dette var virkelig helt utrolig! Jeg snakker om Hamleys – en lekebutikk over seks (!) etasjer!

Drømmejobben må de vel ha, de voksne som stod rundt omkring og fikk betalt for å leke!

Det var lekebiler og dukker og bamser og spill og slim og actionfigurer og koppestell og prinsessekjoler og jeg vet ikke hva. Lego, ikke minst. Vi fikk et glimt av Queen Elizabeth II …

… men syntes nok det var enda mer stas med Bluey. Veslebror og jeg er blodfans!

Ungene gjorde et lite innhogg i hver sin lommebok, og ønskelister ble skrevet. Hamleys er langt hjemmefra, men det er jo storebror også!

Et glimt av hverdag

Etter å ha huket av en rekke severdigheter, satte vi kursen for reisens egentlige mål: Å få et glimt av veslekælls hverdag. Aller først besøkte vi skolen hans og fikk se på skolegården og klasserommet hans. Det betød særlig mye for brødrene, som lurer fælt på hvordan skolehverdagen er i utlandet. Det spørs nok om ikke minst én av dem blir elev der selv om noen år, gitt!

Fra skolen gikk veien videre hjem til veslekæll der han bor. Med oss i sekken hadde vi havregryn og en ostehøvel. Endelig å få se soverommet til storebror, møte fostermamma’n, klappe på hunden han bor sammen med og få se hvordan hjemmet til veslekæll akkurat nå ser ut, svarte på mange spørsmål.

Vi ble imidlertid ikke så lenge. Det som er ferien vår er hverdagen til veslekæll, og han hadde sitt program på ettermiddagen. Dermed tok vi farvel for nå – tirsdag morgen reiste han nemlig på klassetur til Wales. Vi har fått reisebrev derfra, og jeg tror ikke han reiser hjem med færre minner i sekken sin enn vi i vår! En landslagskamp står blant annet på planen.

See it. Say it. Sorted.

Etter å ha sagt morna til veslekæll, tok vi toget til Wimbledon.

Da husbonden og jeg var i London i august, spiste vi nemlig på en persisk restaurant som het Diba. Den hadde vi fortalt ungene om, og nå var de gira på å prøve. Så, persisk ble det. Vi nærmest trillet tilbake til Wimbledon Station for å komme oss tilbake til hotellet.

Ja, for det går alltid et tog i London. Sikkert i resten av England også. Thomas toget var kanskje mer realistisk enn vi tok det for i sin tid. Det går tog overalt, alltid.

Og på alle tog er det den samme regla som gjelder: See it. Say it. Sorted. De har rett og slett et eget transportpoliti! Jeg tror jammen min sann det funker også, for alle togene er rene og pene. Og akkurat dette tror jeg handler om folkeslaget, men alle på toget tar også hensyn til hverandre. Flytter seg, gir plass, «sorry», «excuse me» og «thank you very much». Det er rett og slett trivelig å ta tog i London!

Reisebrev fra Borough Market

I går våknet vi til den siste dagen i London.

Vi begynte dagen med å stimulere overstimulerte sanser enda mer: Vi dro på marked!

Borough Market var et mekka for en sjølberger. Jeg fant inspirasjon ved omtrent hver bod!

Det var sopp og bær og grønnsaker og spennende smoothie-smaker. Det var kringler og boller og kaker og kjeks.

Frukter jeg aldri før hadde hørt om i all verdens farger.

Sjømat og kjøttmat og pølsemat og spekemat og annen mat. Vi hadde lyst på alt! Foruten litt bakverk til senere, kjøpte vi med oss noen spennende krydder, litt te og et par glass trøffelmajones.

I tillegg tok vi med oss en god porsjon god misunnelse ut markedsportene: Tenk å ha tilgang på noe sånt, da! I så måte er Norge et fattig land. Jeg skal ikke nevne navn og starte en større debatt her (som vel egentlig allerede er i gang), men host-mafia-host.

London Bridge is falling down

Etter å ha funnet veien ut av markedslabyrinten, tok vi turen over London Bridge.

Vi hadde allerede kjørt over den på vei inn til London den første dagen, men nå hadde vi mulighet til å ta alt inn. Ikke minst utsikten:

Vi gikk fra bru til bru.

På veien passerte vi Tower of London.

Og en stakkar som tydeligvis hadde tapt loddtrekningen om arbeidsplassen den dagen.

Skjønt, de som hang på baksiden av Palace of Westminster på mandag hadde det kanskje verre?

Av alle landemerkene i dette reisebrevet, så tror jeg Tower Bridge må være det aller, aller mektigste. Å gå over den brua får en til å reflektere over egen betydning her i verden. Vi følte oss så små!

I likhet med Big Ben, så er også Tower Bridge en konstruksjon man liksom tror man kjenner fordi det er så eksponert. Og i likhet med Big Ben, så var virkeligheten en annen. Man ble nesten slått i bakken av gigantiskheten (er det et ord?)!

Desto vakrere ble i grunnen alle disse små minneplatene som fulgte ned fra brua. Hver med et navn, i sum alle som på én eller annen måte har bidratt til å få dette maskineriet av en bru til å gå rundt, til alle tider. Alle nevnt, ingen glemt, fra ingeniører til håndlangere.

Innspurten

Det var en ganske drøy runde å gå fra bru til bru. Lagt på toppen av mange dager med opplevelser, var det vel ikke så rart at vi var slitne.

Vi dro tilbake til hotellet og slappet av en stund. Vi koste oss med noe av det vi kjøpte på Borough Market og beundret utsikten.

Omsider meldte imidlertid sulten seg, og vi tok turen til Mercato Metropolitano. Det var et slags street food-torg med mat fra alle verdenshjørner og et utrolig spennende konsept!

Ekstra fint var det at alle kunne bestille mat fra hvert sitt kjøkken, men likevel spise sammen. Vi tok først en rekognoseringsrunde så alle visste hva de ville ha, så tok vi en ny runde og bestilte. Heldige som vi var, fikk vi maten samtidig også. Veslebror reiste til Italia …

… mens veslebonden holdt seg i England.

Husbonden og jeg tok en svipptur til Sri Lanka. Navnet på retten fikk jeg aldri taket på, men det smakte himmelsk!

Reisebrevets siste kapittel

Den siste dagen gikk mot sin slutt, men ett, viktig punkt stod igjen på lista: Veslebror hadde sett seg ut en Big Ben-skulptur som han så inderlig gjerne ville ha.

Man skulle jo tro at London rant over av slikt, men du kan jo være sikker på at når mamma og pappa sier «vent til etterpå, du, for de finnes overalt» – så er det ikke slik. Dermed ble det en kveldstur til Big Ben.

Med det er også dette reisebrevet snart ved veis ende, for dette ble liksom vårt farvel til London for nå. Et vakkert farvel; Big Ben og Westminster Palace i skumringen var nydelig.

Ja, og veslebror fant sin Big Ben.

Takk for nå, London

Da vi noen få timer senere lå i sengene våre på hotellrommet, var det med blandede følelser. Visst skulle det bli godt å komme hjem, men ingen ville riktig forlate London heller. Der var det så mye spennende – og der var storebror. Men, London vil for alltid ligge der og veslekæll kommer snart hjem til oss på høstferie. Før vi sovnet, talte vi over alt vi hadde rukket å se på fem dager, og det var ikke lite:

The Gherkin, Westminster Bridge, Westminster Palace, Big Ben, Westminster Abbey, St. James Park, Buckingham Palace og King’s Guard. Picadilly Cirkus, Oxford Cirkus og Oxford Street, Covent Garden med Moomin Shop og London Transport Museum. Vi har vært i Paddington, på Camden market, Pax Lodge, Pixar Mundi Experience og Wembley Stadium. London Bridge, Tower of London og Tower bridge. Borough market, undergrunnen (mind the gap), et titalls dobbeltdekkere og flere togturer enn vi her hjemme tar på et år. Skolen til storebror og hjemmet hans, Wimbledon village og London Eye.

Vi kom ikke til enden av lista engang, før det pustet tungt i sengene ved siden av meg. Jeg sovnet like etterpå, og fikk ikke engang med meg at husbonden gikk til sengs. Jo, det har vært en fin tur! 500 000 på en skala fra én til ti faktisk, i følge veslebror.

I dag har vi reist hjem. Det får heller få plass i Uka i bilder på søndag. Dette reisebrevet ble mer enn langt nok uten dagen i dag, men nå er vi i alle fall hjemme. På norsk jord, med svart kaffe.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg