Skauliv

En natt som var noe helt for seg selv

I dag har jeg altså vært så trøtt! Ikke så rart, kanskje, med tanke på at jeg ikke var i seng før klokka passerte seks i morges. Likevel var det verdt det, for natta som lå bak var en natt som var noe helt for seg selv.

Ut i natten

En natt som var noe helt for seg selv: Solnedgang i skauen

Det er noe helt eget ved å stå opp når man egentlig skulle lagt seg. I det klokka ringte klokka elleve i går kveld, etter en liten lur, var jeg ute av stand til å forstå hvordan jeg skulle holde ut de neste timene.

Mens kaffekjelen kokte opp, smurte jeg brødskiver. Frokost. Fant fram en ekstra genser, myggolje og snek ei plate mjølkesjokolade ned i taska.

Så gikk jeg ut i skumringen. Fra skaukanten lød lavmælt prat. Så hadde ikke veslekæll og kameraten hans sovnet enda. Nede på tunet knaset det forsiktig i tørr sten og følget mitt for natta kom til syne bak plommetreet.

Så bar det ut i natta, i en natt som var noe helt for seg selv.

Følge slangen

Vi fulgte brannslangene oppover i skauen. Enda klokka tikket mot midnatt var det ikke vanskelig å orientere seg uten hodelykt.

Vi kjenner hver sten og hump på veien, men brannslangen som strakk seg 1,3 km oppover i skauen var det likevel litt vanskelig å gjøre seg vant med.

Brannslanger i skauen etter skogbrann

Å gå i skauen i mørket er en spesiell opplevelse i seg selv. Når du følger brannslanger samtidig, så gjør det natta til en natt som er noe helt for seg selv.

Solnedgang

Man blir fylt av en slags andakt. I alle fall gjør jeg det, i skiftet mellom dag og natt. Det er noe med forgjengeligheten, og at den kan være så skjønn.

En natt som var noe helt for seg selv: Solnedgang i skauen

Så grepet av synet ble vi, at vi faktisk kom noen minutter for sent til bestemmelsesstedet. Antakelig holdt vi nok ikke samme marsjfart i tussmørket heller.

Forsinkelsen til tross ble vi møtt med vennlige smil da vi kom. Hvor ofte møter man egentlig folk midt ute i skauen ved midnatt? Og naboen attpåtil?

Det er sånt som gjør natta til en natt som er noe helt for seg selv, og samtidig får varmen til å strømme gjennom kroppen. Tenk at vi bor på et sånt sted!

En natt som er noe helt for seg selv

Rapport ble avlagt og gode ønsker for natten i begge retninger gitt. Naboene tuslet hjemover, og igjen satt vi.

Om du tror det er spesielt å sitte der i nattemørket, midt ute i svarteste skauen, så tror du rett. For det er det, og i sær når det er svartsvidd skau rundt en på alle kanter. Vi har dessuten lært, i løpet av helga, at skogbrann lukter noe helt eget.

En natt som var noe helt for seg selv: Kaffe

Rundt oss knatret nattravnene på alle kanter. Gjemt blant trærne der en døende dag kunne skimtes i det fjerne. Eller var det kan hende en gryende dag? Omgitt av brannslanger.

Det var en natt som var noe helt for seg selv. Men skummelt? På ingen måte.

Jon Blund var ikke med

Det gikk forbausende fint å være våken. Kan hende var det stemningen, eller også det at vi var to med mye på hjertet. Praten gikk livlig gjennom natta over kaffekopper og en og annen sjokoladeknupp. Er klokka før fem er det fortsatt helg!

Det ble aldri riktig mørkt. Av og til tok vi en runde for å se til at alt var trygt.

Og så tok vi frokosten vår, der i den nye dagen. Halv fem. I og for seg ikke noe spesielt ved det, kanskje, men likevel var det et slags punktum for en natt som var noe helt for seg selv. Frokost i skauen.

Frokost og kaffe i skauen

En natt som var noe helt for seg selv

Ikke lenge etter pakket vi sammen. La de brannslagkveilene vi hadde brukt til sitteunderlag gjennom natta pent tilbake på plass.

Nattravnene var stilnet av, og hadde jeg ikke kjent det svi litt i øya er det ikke sikkert jeg hadde hatt tanke for at det ikke var langt på dag allerede.

En natt som var noe helt for seg selv. Morgengry i skauen

Vårt skift var over. Dag var blitt til natt og en ny dag. Skauen var fortsatt trygg. Og jeg må si, at selv om bakteppet var både trist og skremmende, så var det noe vakkert ved det hele. En naturopplevelse jeg vil bære med meg i lang, lang tid. En naturopplevelse i en natt som var noe helt for seg selv.

Vi fulgte brannslangene hjem igjen, og på veien plukket jeg med en liten bukett av fristelser som stod i veikanten. Jeg tok meg akkurat nok tid til å sette dem i vann før jeg la meg selv.

En bukett av markblomster

Det er noe helt eget ved å legge seg når man egentlig skulle stått opp.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooktwitterlinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 36 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

2 Comments

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Verified by ExactMetrics