Busser, bråk og brannbiler

Noen uker blir for mye av det gode. Og det grusomme. Denne uka har vært en sånn en, med for mye av alt! Både av busser, bråk og brannbiler.

Hjemme igjen

Så var det søndag kveld igjen. Uka har vært så full av opplevelser at jeg nesten ikke kan fatte at alt har fått plass i en og samme uke engang. Det har vært busser, bråk og brannbiler om hverandre.

Uka begynte med en pjusk Sokrates-pus, våt til skinnet, som møtte meg på trappa om morgenen. Da hadde han vært på vift i ti døgn. Gjensynsgleden var utvilsomt stor, selv om han den første halvtimen nok var mest glad for å se igjen matskåla.

Jeg ser, jeg ser.

Mandagen forøvrig var en ordne- og fiksedag. Blant annet fikk jeg tatt en god sjau i drivhuset.

Jeg hadde omvisning i drivhuset denne uka.

Du kan bli med HER

Oslo-tur

Og godt var det med alt som var unnagjort. Tirsdag ettermiddag satte nemlig husbonden og jeg kursen mot Oslo. Vi startet hovedstadsbesøket med å gå ut og spise sammen med et vennepar vi har der inne.

Det var så hyggelig! Det var lenge siden vi hadde sett hverandre, og det var mye å ta igjen for liksom å være oppdatert.

Natta tilbragte vi på Gjestehuset Lovisenberg, der jeg har bodd de gangene jeg har vært på Ménière-kurs. Der fikk vi oss også en god frokost før vi onsdag morgen tok bussen videre til Næringslivets hus og NHO.

Hva er Ménière, og hvordan er det å leve med det?

Du kan lese mer HER

Trevaredagene

Der skulle Fagtrapp Østfold, som husbonden jo driver, delta på Trevaredagene i regi av Norske Trevarer.

For hvermannsen kan hende ikke så spennende, men med økonomifaglig bakgrunn og et ønske om en mer miljøvennlig framtid, så var det likevel veldig interessant.

Temaet for dagen var sirkulærøkonomi og hvordan trevarebransjen kunne bli en bærekraftig bransje. Oppbrukte ord på mange måter, men det er utrolig inspirerende å se hva flinke folk får til rundt omkring i landet vårt.

Ikke minst syns jeg det var litt morsomt å erfare at jeg øyensynlig har «holdt meg på banen» etter at jeg selv måtte forlate arbeidslivet. Jeg forstod fortsatt språket jeg ikke lenger snakker hver dag, og var for en dag igjen som «alle andre».

Busser, bråk og festbrems

Da kvelden kom var det stor festmiddag. Ikke like enkelt å delta i for en Ménière-rammet, men jeg kom meg nå gjennom uten å måtte delta i altfor mange samtaler som jeg ikke hørte noe av.

Jeg skal innrømme at gleden jeg opplevde tidligere på dagen over fortsatt å være oppegående, ble erstattet med sorg og utenforskap om kvelden. Ménière er et usynlig handikap, og jeg endte med å måtte forlate festen halvannen time før alle andre. Det ble rett og slett for mye bråk, det som andre oppfattet som prat.

Da var til alt overmål alle busser innstilt, så jeg måtte gå tilbake til hotellet vi skulle ligge på. I tussmørket, uten helt å huske alle gatenavn og uten mer mobildata for å sjekke det med. Og i finstasen. Da var det ikke mye mer igjen å hente hos denne husmora, men det gikk fint, det også! (Og for ordens skyld, så var det jeg selv som insisterte på å dra tilbake alene, altså. Husbonden var ikke teit!)

Nok er nok, vel?

Torsdag ettermiddag kom vi hjem igjen. Da bar det rett i dusjen og ny finstas. Bestemor og bestefar hadde 60-års bryllupsdag!

Hele familien var samlet, og det var noen koselige timer der i stua hos dem. Timer vi tar med oss som gode minner.

Og så skulle man kanskje tro at da hadde det skjedd nok? Men nei. Busser, bråk og brannbiler, sa jeg jo.

Brannbiler i full utrykning

Fredag var det jo Sankthans. En dag vi hadde tenkt til å feire på mange måter, men det ble ingen feiring i det hele tatt.

Det er mer å fortelle enn at det får plass i et ukesinnlegg som dette, men grunnen til at det ble stilt på Hverdagen på Fjellborg for første gang på et par måneder var denne: Skogbrann!

Jeg ante fred og ingen fare da jeg plutselig hadde flere brannbiler i full utrykning som snudde i tunet her, men da var freden også over for ei stønn.

Skogbrann er vår største frykt av så mange grunner her. Og en sabla god motivasjon til å holde seg i form, for jeg kan love deg at å småjogge oppover fjellsidene i 28 varmegrader sammen med en veltrent brannmann som du samtidig skal ha en viss kommunikasjon med fordi du er kjentmann … puh!

Mye av helgen har gått med til skogbrannen. I skrivende stund er jeg snart på vei i seng for å gjøre meg klar for nattevakt der det har brent. Det krever litt ekstra av noen hver når slikt skjer, men vi trår til fordi skauen her er så ubeskrivelig viktig for oss.

Mindre av busser, bråk og brannbiler takk

Med det har vi vel egentlig også rundet uka. Jeg håper mandagen i morra bringer med seg litt færre begivenheter. Mindre av busser, bråk og brannbiler, rett og slett.

Aldeles fred og ro er vel for mye å håpe på, men litt mer følelsen av ferie, i alle fall. Med hjertet plassert sør for halsen.

Også ber vi om regn. Så det monner!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg