Barn på matauk – veslebror på sopptur

Kan barn være med på matauk? Og hvordan kan jeg la seksåringen plukke sopp som lett kan forveksles med en av Norges giftigste?

En kniv her og en kniv der

Du fikk kanskje med deg at jeg var på sopptur i går, og at veslebror ble fornærmet over at ikke han ble invitert med. At mamma kunne finne på å gå på sopptur mens han var på skolen? Uhørt. Han var imidlertid kortsint, og gikk på sopptur selv. Det hele endte med en knivkjuke i kurven og en kniv i fingeren.

Vil du lese mer om soppturen min?
Du finner innlegget HER

I dag var imidlertid plasteret vekk og alle fornærmelser glemt. Sopptur stod ikke på planen i dag, men i skauen skulle vi. Ungene og jeg hadde nemlig blitt enig om å grille pølser på bål i skauen i dag til middag. Det skjer faktisk ikke så ofte, enda vi både båler og griller med temmelig høy frekvens gjennom vinterhalvåret. Vi bare gjør det sjelden andre steder enn i gapahuken.

Men, nå var det ikke grillpølser dette innlegget egentlig skulle handle om. Det var barn på matauk. For hva skjer når man ikke planlegger for å plukke sopp, tror du?

«Ikke tråkk på soppen!»

Jo, da finner man sopp. Vi var knapt passert tomtegrensene før jeg begynte å formane ungene om ikke å tråkke på soppen som stod på stien. «Den kan vi plukke på hjemvei!»

«Vi» ble veslebror og meg. «For lillebror gikk sist og …» – mamma holdt følge. «Nå må vi huske på soppen, da», maste veslebror. «Hvor stod den mamma? Hvor var soppen?»

Og plutselig stod den der – midt på stien. «Det er traktkantarell, mamma! Kan vi plukke?» Du tror vel ikke at mamma svarte nei? «Selvsagt, men først må du se her», sa jeg, og hukte meg ned. «Ser du forskjell på den soppen og den soppen?» spurte jeg, og pekte på to som likner hverandre veldig. Skal man ha med barn på matauk, må det være trygt. Særlig på sopptur.

«Klart det», sa pjokken selvsikkert. «Traktkantarellen har en dump og et hull, den andre der mangler hullet.» Jepp. Giftslørsoppen mangler hullet. «Greit. Plukk i vei, og er du usikker, så se under soppen», forklarte jeg, og viste ham forskjell på skiver og riller.

Barn på matauk

Mange vil sikkert mene at jeg tar særdeles lett på sikkerheten ved å ta så lett på det. Giftslørsoppen er nemlig veldig giftig. Veslebror er jo bare seks år. Så, vi kan jo begynne med dette: Da vi kom hjem, renset jeg hele kurven med falkeblikk. Der var det utelukkende traktkantareller. Hadde det ikke vært det, hadde kurven gått. Og: Veslebror vet godt at ingen fingre skal i munnen på sopptur.

Men, skal jeg kunne lære barna gleden ved matauk, så må jeg la dem være med. Selv om det finnes risikofaktorer. Den eneste måten veslebror kan lære forskjell på traktkantarell og giftslørsopp, er jo faktisk ved å la ham plukke soppen – fortrinnsvis traktkantarellen, selvsagt – og la ham bli kjent med den.

Hvis barna ikke får være med oss voksne i det vi gjør, hvordan skal de kunne lære? Vi kan jo ikke forvente at barna som voksne skal sette pris på å sanke sopp og bær og sette poteter og dyrke rødbeter, om de aldri har fått lære hvordan! Og – så lenge barna selv syns det er gøy, så skal de jammen få lov.

Får barn som vokser opp på landet en annen oppvekst enn andre barn?
Les mine tanker rundt spørsmålet HER

Det var den leseleksa

«Dette går ikke», forklarte jeg veslebror, «vi må hjem og hente kurven». Da stod han og jeg med hver vår bulende genser, liksom svangre med sopp. «Jeg gjør det», ropte veslebror, og løp det han kunne den korte stubben hjem.

«Her er kurv mamma, nå kan vi plukke mer! Se her!» Og mamma så. Veslebror fant traktkantarellene, han. «Hvem tror du plukker mest, mamma?» «Det må nok være deg, det», svarte jeg og håpet at Vår Herre kunne tilgi at jeg antakelig løy en anelse, men den gleden ville jeg gi veslebror.

Egentlig skulle vi sittet med leselekser akkurat da, men å ha med barna på matauk skal heller ikke undervurderes som læringseffektivt. Jeg sendte leseleksa en vennlig tanke med et løfte om å ta den før kveldsmat, og spurte i stedet veslebror hva han kunne fortelle meg om traktkantareller. «Hva lærer du om den av å plukke den?»

Barn på matauk er lærende barn

Det var ikke rent lite, fikk jeg vite: «For det første, så har den jo hull i seg sånn at man kan blåse gjennom når soppen er stor nok. Også er den mørk brun oppå og lysere brun under. De vokser mange sammen, er veldig vanskelige å se, …» Han stoppet litt. «Hvor vokser de, da?» spurte jeg. Veslebror så seg om. «Der det er mose!»

Barn på matauk er lærende barn. Derom ingen tvil! De har øynene med seg, og er interessen med på tur også, så er det helt utrolig hva de klarer å suge til seg av kunnskap. Litt mer, for hver gang.

Veslebror har vært med på sopptur siden han satt i bæremeis. Med kurv på armen har han selv plukket sopp i alle fall siden han var fire, hvis ikke tre. Det er klart at han har et fortrinn ved å ha foreldre som syns det er gøy, men det gjelder jo uansett hva det er barna interesser seg for. Han spør, han lærer. Neste gang spør han mer, og lærer enda litt til. Og det han lærer på den måten, det er kunnskap han for alltid vil ha med seg.

Soppsuppe

Han kan navnet på og kjenner igjen mange sopper, men det gjenstår én ting: Å lære å like dem. Det syns han imidlertid selv at han måtte gjøre noe med, etter dagens sopptur. «Vi kan jo lage soppsuppe?» foreslo jeg. «Du er jo glad i suppe.» Dét syntes han hørtes ut som et godt forslag, så da blir det nok soppsuppe en av de nærmeste dagene.

For nå har alle traktkantarellene havnet i dehydratoren. Det lukter sopp i hele huset er, kan jeg fortelle, for den har jo stått og tørket sopp fra i går allerede.

Noen flere traktkantareller fikk jeg nok med i kurven i går, men tar vi tiden og det geografiske området med i betraktningen, så er det ikke tvil om hvilken sopptur som gav best fangst! Det var den veslebror og jeg helt uplanlagt var på i ettermiddag. Hadde det ikke vært for mørket som kom litt raskt på, så hadde det nok blitt enda mer sopp i kurven også, tror jeg.

Veslebror var blid som en sol da vi tråkket over terskelen inne. Blid som en sol og stolt som en hane. Og jeg er kanskje som myrsnipa, men stolt har han grunn til å være, syns jeg. Han gjorde en solid innsats i skauen i dag og har faktisk gitt et reelt bidrag til husholdningen også i dag. Det fortalte jeg ham, og gutten ble en centimeter lenger med det samme. For tenk, å ha vært til nytte helt på ekte!

Det er, kan hende det viktigste ved å ha barna med på matauk eller annet som faller innunder kategorien husarbeid. De får føle seg nyttige, og den følelsen kan vi jo alle like å kjenne på. La oss ikke ta fra ungene den gleden ved å gi dem for mange fritak. La dem få delta og bidra i flokken sin. Det tror jeg vi alle tjener på i det lange løp. Den psykiske helsen også, for den del.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg