Det er krig!
Vi har hatt nattlig besøk. Det har resultert i at det nå er erklært full krig. Ingen kan nemlig forvente å forsyne seg av mine høner uten å møte motstand!
En inntrenger
Allerede før jeg skjønte hvilken lyd det var som egentlig hadde fått meg ut av mine deiligste drømmer, hadde jeg fått brillene på nesa og stod ved vinduet og så ut. Jeg sov inne i natt, men hadde ikke vært raskere ute på plass foran hønsegarden om jeg så hadde sovet ute i hengekøya.
«Hosj! Hoj! Hoj!»
Jeg pådro meg inntrengerens oppmerksomhet, og fikk til svar en grevling i fullt firsprang mot meg. Jeg rakk akkurat å tenke «shit, hva gjør jeg nå», før grevlingen hadde funnet svaret på åpenbart det samme spørsmålet. Han bråsnudde og løp inn i buskaset bak hønsehuset. Der ble han stående og se dumt på meg.
«Hosj! Hoj! Hoj!»
Beklager til alle naboer jeg vekket. Jeg brukte mine lungers fulle kraft, men grevlingspetakkelet stod like stille og stirret like dumt. Tanken på spettet for gjennom tankene mine, men jeg visste at det stod nede ved drivhuset. Dit var det for øyeblikket litt langt. «Sten? Vi har bare småsten. Er jeg uansett en sånn som kaster sten på dyr?»
Det er krig
Svaret er nei, men for grevlingen kan det tenkes at jeg hadde gjort et unntak om jeg hadde hatt noe som riktig monnet for hånden. Jeg beskytter hønene mine før skallen hans, og nå er det krig!
Naboen har rapportert om stadige besøk hos seg, på den andre siden av Skauveien de siste ukene. Jeg har i det lengste håpet at han husket snutetråden med strøm i fra i fjor, men i natt innså jeg at grevlingens mot overgikk dens hukommelse.
Skjønt. Mot og mot. Dumhet, spør du meg. Jeg er allerede forbannet på den etter at den forsynte seg av to høner og anda Arne i fjor sommer og tretten (!) høner året før der. Den må endelig ikke tro at den kan bevege seg innenfor tomtegrensene våre uten å få meg på nakken. Er det krig grevlingen vil ha, så er det krig han skal få!
Strakstiltak
Etter en intens stirrekonkurranse, vant jeg. Han luntet gjennom buskaset bak garasjen og opp gjennom skauen i retning naboen. Jeg gikk sporenstreks i motsatt retning og fant fram en arbeidslampe som jeg satte på full stim på låvebrua. Deretter gikk jeg inn på kjøkkenet og hentet radioen. Hønene har hørt på P5 Hits gjennom natta før, de, og står nok Ed Sheeran og Shakira ut til morgengry for å beholde livet.
Vel tilbake i senga, brukte jeg den neste timen på å vri meg rundt. Med øra på stilk og en gryende forsvarsplan for mitt indre øye.
Jeg har enda til gode å oppleve mer enn ett grevlingbesøk per natt. Likevel er det begrenset hvor godt en sover resten av natta etter å ha vært en tur i krigen. Adrenalinet forsvinner liksom ikke raskere ut av kroppen av at det er mørkt ute, og sinnefølelsen slipper liksom heller ikke taket sånn umiddelbart. For sint, det blir jeg på grevlingkreket. Fobanna, faktisk.
Det er full krig
I formiddag satte jeg forsvarsplanen ut i livet. Jeg satte opp gjerdestolper og fant en snelle med strømgjerdetråd i garasjen. Moa-ha-ha! Et skikkelig strømgjerde i passelig snutehøyde, er nemlig et alle tiders våpen for å holde beistet på avstand.
Veslebonden og veslebror kom ut og lurte på om de kunne hjelpe til. Jeg gav dem hver sin saks, og satte dem til å klippe vekk all vegetasjon som kunne redusere spenningen i gjerdetråden. Her skal ikke spares på en eneste volt når det er krig mot grevlingen, nei!
Da jeg som operasjonens øverste leder hadde godkjent klippearbeidet, var det tid for å testkjøre gjerdet. «Dette har jeg aldri gjort før, så det går helt sikkert», var tanken da jeg plugget i kontakta og håpet på det beste. (I fjor da vi hadde snutetråd, var det nemlig husbonden som var general.) Og jammen: «Tikk, tikk, tikk», sa det med jevne mellomrom. «Sånn skal det låte», sa jeg til guttene og smilte bredt. «Kom nå, du, grevlingfant!»
Et skadedyr
Jeg skal ikke nevne navn eller yrke, men jeg kjenner et menneske som var ute og skjøt grevling med hagle forleden natt. I bare undertøyet og gummistøvler. Det er flere enn meg som fører krig mot grevlingen. Felles skjebne, felles trøst, er det noe som heter, og det er godt å vite at man har noen kampkumpaner rundt i det ganske land.
Skal man tro avisene, syns jo de fleste det bare er stas når den stifter bo under verandaen. Det er liksom litt stas med noe så vilt så tett på. Også er den jo så søt!
Men det er ikke stas å ha noe som går løs på husdyrene dine som en annen lystmorder. Tretten høner tok den på én gang for to år siden, bare for å ta med seg én av de tretten. Jeg sier ikke at det hadde vært greit, det heller, men om den i alle fall ikke hadde tatt for seg mer enn den klarte å få med seg, liksom. Grådige beist!
Vi har ikke så ofte besøk av reven, men også han har fått trøbbel for å yppe seg med meg!
Les mer HER
Jeg kan dessuten love at det er ingenting søtt med en grevling. Ikke når den står der og flekker tenner til deg og i alle fall ikke når anda di dingler halvdød mellom de flekkede tennene. I det øyeblikket kjenner du ikke på noe som kan minne om de samme følelsene som bobler opp i deg når du ser en kattunge, så på langt nær. Snarere på et enormt sinne, en gedigen skuffelse og en frustrasjon så stor at du kun kan få utløp for en brøkdel når du erklærer at nå, nå er det krig!
Og krig, det er det. Jeg er ikke i et øyeblikks tvil om hvem som vinner den, heller. Morna, grevlingen!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
