Prikken, Leverpostei og Har ikke bestemt meg

Vi har endelig fått årets grisekull i fjøs på Fjellborg. La oss få presentere: Prikken, Leverpostei og Har ikke bestemt meg.

Bedre sent enn aldri

Hver eneste sommer vi har bodd her, siden vi overtok Fjellborg, har vi hatt gris. Det begynte med en bursdagsgave til husbonden da veslebonden ikke var mer enn seks uker gammel, og siden har vi fortsatt. Vanligvis har vi pleid å få grisene i april eller mai, men i år ble ingenting seg likt.

Hovedårsaken til at vi ikke fikk gris til vanlig tid i år, var at grisefjøset til bonden vi har handlet gris av i mange år, brant ned til grunnen i fjor. Og grisebønder, de er det ikke flust av. Det har rett og slett tatt litt tid å finne en annen grisebonde som kunne levere til oss.

Tid har det også tatt fordi våren har vært preget av så mye annet. Senebetennelse og konfirmasjon, for å nevne to vesentlige faktorer for sjølbergingshverdagen her i våres. I stedet for å stresse med det, har vi hatt en det ordner seg-tilnærming til anskaffelsen av årets grisekull. Og jammen: Det gjorde det!

Prikken, Leverpostei og Har ikke bestemt meg

Om noen har vært stresset for dette med gris i år, så har det faktisk vært veslekæll. «Vi skal ha gris i år også?» Han har forsikret seg ukentlig om at mor og far ikke har endret mening om hva det er som er hverdagen på Fjellborg. «Ja, det skal vi», har jeg gang på gang forsikret ham om.

Samtidig har jeg også vært tydelig på at han kanskje måtte bidra litt ekstra skulle vi kunne realisere griseholdet i år. Å klargjøre grisefjøset til et nytt innsett med bare én velfungerende arm, ville ikke la seg gjøre. Husbonden har hatt mer enn nok å gjøre på jobb, men veslekæll er ikke redd for å ta i et tak og tok så absolutt sin tørn i grisefjøset. Mens brødrene og jeg forrige mandag satte opp snutetråd til grevlingen rundt hønsehuset, vasket han fjøs.

Jeg har erklært krig mot grevlingen!
Les mer HER

Veslekæll gjorde en god jobb, og det var et gullende rent grisehus som ventet tre små galter som ble hentet lørdag etter frokost. Møt Prikken, Leverpostei og Har ikke bestemt meg:

Det er ungene som har gitt dem navn. I alle fall de to som har fått et. Veslebror vinglet en stund mellom Prikken og Peder, men da han ikke klarte å huske navnet Peder uten å spørre «hva var det han het igjen», så gav det seg selv. Prikken var enklere. Veslebonden gikk for Leverpostei etter å ha kassert Kotelett. På spørsmål om hva veslekælls gris skulle hete, var det siste jeg hørte «Har ikke bestemt meg». Han reiste på roverlandsleir under en halvtime etter at grisene ankom, men det har ikke stått på alternative forslag fra småbrødrene i hans fravær, så vi får se hva det ender med når han omsider kommer hjem og får bestemt seg.

Husdyr

De tre smågrisene er ni og en halv uke gammel. Når jeg står og ser på dem og småprater med dem, er det helt ubegripelig å tenke på at de om fire måneder skal slaktes og bli til mat.

Heldigvis, trøster jeg meg med, så er de ikke så små og søte da. Skulle jeg ha lagt på meg like mye i samme tidsperiode som det de skal, så hadde jeg vært i alvorlig trøbbel.

Ja, også må vi minne oss selv på hvorfor vi har dem, da. Grisene våre er først og fremst husdyr og en del av sjølbergingshusholdet. De kan ikke forveksles med kattas plass i familien. Husdyr og kjæledyr er to forskjellige ting, selv om begge har lik rett på kjærlighet, stell og omsorg. Hvilket de også får, selv om jeg enda har til gode å ta med en gris i hengekøya om natta.

Når de får navn så skulle man kanskje tro at det gjorde det vanskeligere å distansere seg, men det gjør det faktisk ikke. Vi er jo vant med kretsløpet her. Sånn sett er det forresten kanskje greit at veslebror landet på Prikken, for det hadde unektelig hørtes verre ut å slakte Peder enn Prikken om det nå først skulle havne ut av kontekst.

Slaktetiden er uansett langt unna. Heldigvis. Nå skal vi først kose oss med fire, lange måneder sammen med dem. Foreløpig er vi i bli kjent-fasen. De blir litt mindre skvetne for hver dag, og i løpet av uka håper jeg at de tør å spise rett fra fôrbøtta. Det er viktig på alle måter å gjøre dem menneskevante når både de og vi bor og lever som vi gjør.

Ja, og med det, så var vi i gang for fullt her på Fjellborg for i år!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg