Sånn ble det i år

«Sånn ble det i år», sier jeg til meg selv hver gang jeg går forbi potetjordet vårt. Eller kjøkkenhagen. Man kan ikke vinne hver gang!

Gode intensjoner

«Det er liksom ikke dere ikke å ha poteter», var det en som sa i går. Og – han har helt rett. Det føles helt feil. Likevel er det akkurat det som er fakta: I år har vi ikke satt poteter!

Det var aldri intensjonen ikke å sette poteter, men sånn ble det i år. Livet skjedde, og det gikk utover potetene. Blant annet.

Roten til alt ondt begynte egentlig allerede i januar da jeg bestemte meg for å måke snø som en god treningsøkt. Hadde jeg tatt smertene i høyre underarm på alvor før det var gått fire måneder (!), kunne nok historien ha endt annerledes, men jeg var sta. Senebetennelsen var et faktum, og den var ikke pen. Nå har jeg vært til behandling i tre måneder, og har fortsatt trøbbel med å spise middag med gaffel og kniv.

Idiotiens pris, kaller jeg det.
Les mer HER

Så feiret vi konfirmasjon i juni. I og for seg ikke noe som burde ha påvirket sjølbergingshverdagen til det punktet at det gikk utover potetene, men sammen med denne senebetennelsen, så ble det liksom den perfekte storm.

En grense

Planen om å sette poteter stod seg likevel til ut i den siste uka i juni. Jeg har jo alltid som mål å få satt potetene før Sankthans, og de er som regel ikke i jorda før 20.-22. juni. Det burde jo være realistisk i år også?

Men, på samme tid som ungene gikk til ferie, satte varmen inn. Den av det mer ekstreme slaget. Og potetjordet vårt, det har ikke skygge utenom så sent på kvelden at det bare er sykehusets nattevakter som er på jobb. Husbonden var fortsatt fullt opptatt på jobb, så skulle jeg få satt potetene, var jeg helt avhengig av hjelp fra ungene. Til å luke, til å frese, til å pløye og til å sette. Var det riktig?

Nei. Det var et svar som gav seg uten videre betenkningstid. Jeg levde i håpet enda en uke, men været så vel som kroppen arbeidet i mot. «Sånn ble det i år», sa jeg til meg selv, og forsøkte å godta det.

Sånn ble det i år

Det blir ikke alltid som man planlegger. Heller ikke for en sjølberger. Det satt langt inne å slippe taket på alt det jeg måtte slippe i så måte i år. Potetene er ikke satt, men heller er ikke gulrøtter, purreløk og salat sådd.

Jeg kunne helt sikkert ha bedt om hjelp og fått det, men et sted må grensen gå. Og, som husbonden sa en dag jeg deppet litt over det, «husk på alt vi har gjort i år». Opparbeidelsen av uteplassen og ferdigstillelse av vaskerommet derunder. I drivhuset står det, tross alt, masse frodige planter som i disse dager setter kart. Viktigst av kanskje alt: Vi fikk grisene på plass!

Prikken, Leverpostei og sistemann ankom tidligere i sommer.
Møt dem HER

«Sånn ble det i år.» Det betyr ikke at alt er mislykket. Noe måtte bare utgå fordi livet krevde noe annet, og fortrinnsvis helsa. Som om ikke senebetennelsen var nok, så har jeg også fått en skiveprolaps som legger press på isjiasnerven til et slikt punkt at jeg tidvis nesten ikke står på bena. Kanskje er det greit at det ble som det ble i år; jeg hadde så likevel ikke klart å følge det opp til egen standard.

Sånn ble det i år i kjøkkenhagen - ugress

En plan når det ble sånn i år

Det er imidlertid ikke det samme som at jeg ikke savner det som ikke ble. At vi ikke skal spise egendyrket potet i vinter orker jeg ikke engang å forholde meg til! Og jeg savner å gå å pusle i kjøkkenhagen på kveldstid, selv om jeg vet at det hadde vært utfordrende.

Når det ble sånn som det ble i år, forsøker jeg likevel – etter beste evne – å vri det til noe positivt. Det er vel mer en mental livbøye enn noe annet, men jeg fokuserer på den fristilte tiden jeg har fått. Ikke bare nå i sommer, som jeg slipper å luke og vanne alt sammen, men til høsten.

Selvsagt ville jeg mye heller ha tatt opp poteter, forvellet gulrøtter og purreløk, men når jeg nå ikke har det å pusle med, så kan jeg jo heller legge tiden på å forberede neste sesong. Putte litt ekstra innsats i jordforbedring, rydding og reparasjoner av sånt som alltid står på lista, men som det aldri blir tid til. En fattig trøst, men det er nå engang en trøst.

Også i bigården har jeg – dessverre – fått fristilt masse tid.
Les mer HER

Et menneske kan bare strekke seg så langt. Livet kaster på en noen baller fra tid til annen, og de må vi sjonglere som best vi kan. Noen ganger kan det bli for mange baller, og da må man prioritere. Akkurat nå falt potetene og gulrøttene på bakken. Om noe kunne vært gjort annerledes? Helt sikkert, men ut fra situasjonen i øyeblikket, gjorde jeg det beste med det jeg hadde, også ble det sånn i år.