Sjølberging

Det spirer

For en sjølberger er det lite som er så tilfredsstillende på denne årstiden som å se at det spirer i vinduskarmen. I dag skjedde underet!

Takknemligheter

Egentlig skulle dette innlegget handle om takknemligheter. Det var tanken min helt til jeg begynte å tenke på alt jeg er takknemlig over, og noe av det første som falt meg inn var nettopp det at jeg i morges oppdaget at det spirer i vinduskarmen!

Det er en begivenhet så stor for en sjølberger, at jeg syns nesten det fortjener sitt eget innlegg. Og – siden jeg er denne bloggens forfatter og eneste redaktør, så blir det sånn.

Det spirer: Purreløk

For det gjør noe med en når en ser at det en sår gir resultater. I første omgang er det jo bare noen spirer, men så er det liksom ikke bare, bare, heller. For, uten spirer, intet mer heller.

Det spirer

Det er purreløken som nå har kommet med sine første spirer. Jeg sådde i forrige uke, og nå begynner det altså å titte fram. Små, nesten dobbeltbrettede strå. Sånn sett er kanskje ikke purreløk det mest spennende, for det er jo ikke noe bladverk som skal utvikle seg slik som på så mye annet. Likevel er det spennende nok. Også purreløken skal jo vokse seg stor og sterk fra en liten, skjør spire.

Det spirer: Purreløk

Purreløk kan sås på flere måter, men forrige uke viste jeg en bortimot genial måte å så den på her på bloggen.
Du finner innlegget HER

Det klør og kribler i fingrene når jeg ser de første spirene dukke opp av jorden som nå. Jeg vil jo bare så mer! Kjenne følelsen av å få det til, igjen og igjen! Og, ikke minst: Komme i gang med vårarbeidet!

Det kan tenkes at akkurat den følelsen vil forsvinne i løpet av morgendagen. Da er det meldt snø og sludd og regn om hverandre utover ettermiddagen. Men, de siste dagene har det vært strålende solskinn med varme i, og jeg kjenner at kroppen er i ferd med å gjøre seg ferdig med vinterdvalen. Det tror jeg ikke været vil påvirke så altfor mye, for lyset kan intet snøvær ta fra oss.

Purreløk

Det er mange takknemligheter å ta av, men akkurat for i dag lar jeg den at det spirer få stå for seg selv. For en sjølberger er det en milepæl når årets første spire ser lyset for første gang. Nå nærmer det seg, alt som er gøy!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg

Facebooklinkedininstagramflickrfoursquaremail

Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Verified by ExactMetrics