Dårlig nytt

Jeg har vært i bigården. Der ble jeg møtt av dårlig nytt. Hva har skjedd? Og hva i alle dager gjør birøkteren nå?

Verdens biedag

Tidligere denne uka, onsdag 20. mai, var det verdens biedag. Er det ikke flott, at disse små, men uhyre viktige dyrene har fått en egen dag? Dagen kan vi takke FN for, som har ønsket å sette økt fokus på verdens pollinatorer.

Sånn sett har våren vært et trist skue her på Fjellborg i år. Det har nesten ikke vært pollinerende insekter å se. En og annen lubben humle har gjort seg nyttig for epleblomstene og løvetannen, men ellers har det vært bemerkelsesverdig stille her i år.

Det er dårlig nytt. Både for pollineringen, for frukt- og bæravlingen vår – og ikke minst for meg som birøkter. Denne vinteren har det nemlig skjedd, det som jeg har vært forskånet for i alle mine hittil fem år som birøkter: Jeg har lidd vintertap.

Dårlig nytt

Skjønt; lidd og lidd. Som birøkter er jeg jo ingenting annet enn en naturens tjener og hjelper. Jeg kan godt kalle biene for mine, men de eier seg jo selv. Min oppgave er utelukkende å legge til rette for dem, for at de skal ha de beste forutsetninger for å leve godt i sine samfunn. Som takk for hjelpen, får jeg honning. Forholdet mellom en birøkter og dens bier er basert på å gi og ta.

Like fullt ble jeg lei meg da jeg tidlig i våres oppdaget at ikke en eneste bie har klart seg gjennom vinteren. Det var absolutt dårlig nytt på det som skulle være starten på en ny sesong. Jeg gikk en sving om bigården en solrik dag i håp om å få se noen av mine små venner ute på flytur, men oppdaget til min store skuffelse at det ikke var liv i en eneste kube. Det var helt dødt.

Skuffet, ja. Samtidig er det vel bare å erkjenne at vintertap – altså at én eller flere bikuber ikke overlever vinteren – er en av birøkterens mange ilddåper. En kan lett gå i kjelleren og tenke at man som birøkter har gjort all verdens feil, men fakta er at mange opplever dette i løpet av sin birøkterkarriere. Hobbyrøktere så vel som næringsrøktere.

Sverming er en annen ilddåp.
Les om mitt møte med sverming HER

Hva skjedde?

Årsakene til vintertap kan være mange og sammensatte. For eksempel kan en tørr sensommer redusere produksjonen av vinterbier. Det i sin tur kan svekke bifolket inn mot vinteren. Klimamessige forhold gjennom vinteren kan også spille inn. For eksempel kan biene bruke uforholdsmessig mye energi når de egentlig skal være i ro, og dermed svekkes. Fôrsituasjonen kan også være en årsak. Enten kan biene ha fått feil fôr, de kan ha brukt det opp for tidlig – eller ikke brukt det i det hele tatt.

En annen, etter hvert svært utbredt årsak, er varroasituasjonen. Den knøttlille midden som snylter på biene og yngelen deres er synonymt med dårlig nytt i birøkterkretser. Vi gjør så godt vi kan for å bekjempe den gjennom hele sesongen, men det er dessverre en kjensgjerning at den blir vanskeligere og vanskeligere å holde under kontroll. Varroa kan gjøre stor skade i et bifolk, og spre sykdom og svekke biene. De siste årene har varroamidd ofte blitt pekt på som en avgjørende årsak til vintertap.

Jeg hadde aldri trodd at en ussel midd skulle vekke interessen min, men her er vi altså!
Les hvorfor HER

Hva skjedde så med biene på Fjellborg? Det vet jeg ikke. Ennå. Ikke så lenge etter at jeg oppdaget at det ikke var liv i noen av mine bikuber, hadde senebetennelsen min utviklet seg såpass voldsomt at hele høyrearmen min var ute av spill. Det har så langt gjort det vanskelig å gå ned i kubene mine for å undersøke, all den tid det krever en hel del løft. Uansett er det jo for sent, så det haster sånn sett ikke. Likevel er jeg veldig spent på hva som vil møte meg når jeg først er i stand til å undersøke dem. Ligger biene døde? Når har de i tilfelle dødd? Er det i det hele tatt bier i kubene?

Dårlig nytt = slutten på karrieren?

Hva gjør man så når man har lidd et vintertap som utgjør 100 % av bikubene?

Svaret på det spørsmålet beror nok på flere faktorer. Hva utgjør den økonomiske belastningen? Hvordan ser hverdagen for øvrig ut? Hvordan har motivasjonen blitt påvirket av situasjonen? Birøkterens alder kan nok også ha litt å si; passer det med en «naturlig» avgang likevel, eller har man mer å gi?

Birøkt er ingen gratis hobby. Lurer du på hva det koster?
Jeg har satt opp et regnestykke HER

For mitt vedkommende er det ikke et alternativ å slutte som birøkter. Ja, dette var dårlig nytt og et kjedelig tilbakeslag. Likevel: Jeg syns det er altfor morsomt å være birøkter til å ville gi meg etter bare fem sesonger.

All den tid jeg ennå ikke har hatt anledning til å analysere situasjonen, vet jeg heller ikke hvilke erfaringer jeg kan dra veksler på av vinterens tap. Jeg er likevel helt sikker på at det er en erfaring som bare vil gjøre meg klokere som birøkter. Naturen er sin egen sjef, og jeg er ikke garantert at jeg ikke vil oppleve vintertap ved en senere anledning, men bier skal jeg fortsatt ha!

Alt til sin tid

Jeg har imidlertid innsett at det må vente bitte lite grann. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, er det jo noe som heter, og selv om jeg mye heller ville hatt biene mine, så er det jo ikke til å komme fra at tidspunktet for et 100 % vintertap kunne vært verre. Dårlig nytt, men til rette tid? Slik situasjonen min nå en gang er denne våren og forsommeren, så hadde jeg ikke klart å ta meg av biene mine selv. Nå blir de heller ingen annen til belastning. Jeg skal innrømme at tanken har slått meg; har Vår Herres engler vært på jobb?

Aller først var planen å gå til anskaffelse av nye bier bare vi var forbi konfirmasjonen til veslekæll nå i juni. Liksom med en tanke om at det fikk være nok prosjekter for nå. Men, etter som ukene har gått og denne senebetennelsen ikke later til å ha det særlig travelt med å forsvinne, så kan det nok hende at det er mer realistisk å erstatte de tapte bikubene først neste sesong. Det er bare en tre, fire uker igjen av årets sommertrekk og armen? Vel, vi er langt forbi sommeren, har jeg blitt forespeilet, før den kan forventes å fungere som før.

Det er liksom lite vits i å gape over mer enn man selv kan greie. Jeg syns det er forferdelig kjedelig, men hva hjelper det? Enda kjedeligere hadde det vært å installere nye bifolk som jeg ikke hadde kunnet røkte etter ønsket standard. Det hadde ikke vært rettferdig, verken mot biene eller meg selv som birøkter. Så, det er bare å smøre seg med tålmodighet, slikke sine sår og honningen vi fortsatt har stående til eget bruk.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg