Beredskap for vanlige folk

Det er temauke på Hverdagen på Fjellborg: Beredskap for vanlige folk. Verden føles ikke lenger like trygg. Hvordan kan du og jeg takle det som er og måtte komme? Holder det med hermetikk, eller må det mer til?

Vakre mai

Huset vårt er for stort til å kunne kalles en stue. Like fullt ligger det her, rødmalt mot veien så vel som mot heien. Rundt oss på alle kanter er det både natur og naturbruk, og nå, i tidlige maidager, er det på sitt aller vakreste, syns jeg.

Ja, det er så vakkert at det nesten gjør vondt å se på! De nysådde, svarte jordene mot de grønnende trærne og en hvitstammet bjerk. Den klarblå himmelen med sola som skinner om kapp med løvetennene i den vårgrønne plenen. Ælva som ligger og hviler foran stuevinduet vårt. Grantrærne som skyter friske skudd utenfor kjøkkenvinduet, ved foten av den mektige skauen bak huset.

Over det hele vaier stadig flagget i disse dager. For vunne slag og som et regnbuens tegn under skyen. Men, hvor lenge var Adam i paradis? Tanken vaker i bakhodet. Hvordan ser verden ut når kornet som nettopp er sådd skal høstes i august? Det er galskap til høyre og venstre, og ingenting føles sikkert ut lenger.

Man gjør seg noen tanker

Jeg liker ikke å male fanden på veggen. Likevel, få nyheter er i stand til å overraske lenger. Jeg må innrømme at jeg ikke lenger tar noe for gitt. Tidsperspektivene mine blir stadig kortere. Å ta høyde for at dagliglivet er det samme om et år som i dag er vanskeligere nå enn i fjor, og enda verre enn året før der. Jeg tror ikke det verste, men tør knapt å forvente det samme.

Det tror jeg neppe jeg er alene om. Til det er verdensbildet for urolig. Klima, kriger, klin gærne ledere hvis mye vil ha mer. Det nytter ikke å lukke øynene for det. Det nytter ikke engang å prøve, og prøver du, så er du egentlig bare naiv.

Det er lett å grave seg ned i dystre tanker, men denne uka har jeg lyst til å ta litt mer til orde for heller å grave seg vei gjennom. På Hverdagen på Fjellborg skriver jeg jo i all hovedsak om sjølberging for vanlige folk. Denne uka har jeg tenkt til å vri litt på det, og skrive om beredskap for vanlige folk. Skjønt, er det egentlig noe annet?

«Sjølberging er beredskap» heter et annet innlegg jeg har skrevet
Les det HER

Begrunnet bekymring

Jeg tror at det verste man kan gjøre når bekymringene begynner å få tak, det er å ikke gjøre noe. Sette seg ned og la tankene få overtaket. Da blir en bratt utforbakke raskt enda brattere.

I sin alminnelighet vil det jo også være et godt råd å vurdere ens bekymringer med et rasjonelt blikk! Hva er den faktiske sannsynligheten for at det ene eller andre vil inntreffe?

På den annen side; den usikkerheten så mange kjenner på i dag – bekymringene – er jo også nettopp usikker. Det er så mange ukontrollerbare variabler. Ja, eller løse kanoner på dekk, om du vil. Og, når ikke bare myndighetene, men til og med også radioreklamene maner til beredskap, hva da? Ja, for når noe så folkelig som radioreklamer har beredskap på sendeplanen (rett nok i salgsøyemed, men dog), da må det jo være noe i det?

Kanskje bør vi handle?

Beredskap for vanlige folk

Alt med måte er et begrep jeg er veldig glad i. Være seg det gjelder raffinert sukker, trening, rødt kjøtt eller hvile. Sunn fornuft og bondevett er andre begreper som med fordel kunne vært tatt ut av den nostalgiske ordboken og inn i dagligtalen igjen.

Så er det da også i disse begrepene jeg mener at vi – som vanlige folk – bør være beredt; legge vår beredskap i.

For all del: Ha beredskapslager. Havregryn, hermetikk og fyrstikker er absolutt fornuftig. Men, i dagens samfunn syns jeg likevel det mangler litt på at vi skal være beredt! Det er et tema jeg har lyst til å pirke litt mer borti denne uka gjennom flere blogginnlegg. For hva hvis … og hvordan skal vi …?

Psykisk beredskap er også et begrep
HER finner du min beredskapsplan

Jeg er selvsagt ingen skolelært ekspert med lange forskningsrapporter å vise til, men i kraft av mitt sunne bondevett (!) har jeg likevel lyst til å løfte tematikken. Kanskje vil du være enig i mine funderinger. Kanskje vil du være uenig i noen råd. Eller også vil du kanskje bli utfordret på egne tanker og bekymringer.

Beredskap for vanlige folk – hvorfor nå?

Tidspunktet er selvsagt ikke tilfeldig valgt. På fredag er det 8.mai. Det er offisiell flaggdag i Norge og minnedagen for frigjøringen av Norge etter 2. verdenskrig.

I fjor var det stor ståhei. Vi markerte 80 år med fred, og vi riktig feiret. I år, som de fleste andre år, vil dagen komme og gå som en mer eller mindre vanlig dag. Noen vil heise flagget, de aller fleste vil det ikke.

Jeg ser utover de nysådde jordene. Trekker inn duften av vår mens blikkete vandrer over lysegrønne trær og hvitveishvite enger. Det vil være der neste år også. Antakelig året etter der også. Men, lyden av frihet? Følelsen av frihet? Jeg håper og tror, men det er farlig å ta for gitt. Det har historien vist mange nok ganger.

Nettopp derfor mener jeg også at det er så viktig å være bevisst. Bevisst dager som 8.mai og hva det har kostet særlig for vanlige folk som deg og meg. Mamma, født i 1966, syntes alltid det var så festlig at oldemor, født i 1918, hadde kjelleren full av hermetikk i tilfelle det ble krig. Mamma kjente aldri på annet enn fred. Oldemor var småbarnsmor da tyskerne var herrefolk i Norge. Hva med oss og neste generasjon? Det er verdt en tanke.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg