Psykisk beredskap
Psykisk beredskap kan være så mangt. I dag deler jeg fra min verktøykasse, når livet slenger med leppa. Kanskje finner du et nyttig verktøy å ha i din?
Verdensdagen for psykisk helse
I dag, 10. oktober, er det verdensdagen for psykisk helse. Vanligvis er ikke det en dag jeg har hatt for vane å si noe om her på Hverdagen på Fjellborg, men i år har det vært fokus på et tema jeg ikke syns at kan kan en sjølbergingsblogg hus forbi.
«Morgendagen har alltid vært uforutsigbar. Vi trenger å styrke vår psykiske beredskap.»
Slik står det beskrevet på nettsiden til verdensdagen. Jeg er absolutt enig. Både i at morgendagen er uforutsigbar og at vi må være rustes til å håndtere hva enn som kommer.
Vi har alle vårt
Også syns jeg liksom at jeg burde skrevet noen velvalgte ord om temaet. Jeg er ikke et menneske mer heldig enn at jeg har hatt behov for mitt eget psykiske beredskapslager opptil flere ganger. Livet har kastet på meg en rekke opplevelser som jeg har måttet kontre. Meg, som alle andre.
Livet gjør ikke forskjell, selv om det på overflaten kanskje kan se sånn ut. Det som synes som bagateller for meg, kan være livets undergang for deg – og omvendt. Jeg tror likevel fullt og helt på at ingen får tildelt mer enn de kan bære. Vi har bare litt ulike styrker.
Nettopp derfor syns jeg også det er vanskelig å skrive om psykisk helse. Det treffer så ulikt, ut fra hvilke historier hver og en av oss bærer på. Ja, for alle har sitt og bære. Vi har alle vårt av smått og stort. Og jeg tror det er viktig å huske på at det ene ikke behøver å utelukke det andre.
«Du kan fortsatt ha vondt i fingeren din og synes det er ille selv om mamma’n din har kreft», husker jeg tante sa til meg en gang. Jeg hadde helt sikkert klagd over denne fingeren, og attpåtil klagd fordi jeg hadde klagd. Du vet jo hvordan vi mennesker kan være. Jeg har ofte tenkt på den ordvekslingen der, for det er noe i det.
Nei, jeg er ikke sterk. Jeg bare gjør det jeg må!
Les mitt hjertesukk HER
Bloggen er min psykiske beredskap
Om jeg nå likevel skal dele noen tanker om psykisk beredskap, så har jeg lyst til å dele litt fra min egen verktøykasse. Egentlig gjør jeg jo det hver eneste dag når jeg publiserer et nytt blogginnlegg, for denne sjølbergingshverdagen er jo egentlig ikke annet enn et resultat av en gedigen nedtur.
Da kronisk sykdom tok arbeidslivet fra meg for tolv år siden, var det sjølberging som på mange måter ble min redning. Til å begynne med var det kanskje ikke så bevisst, men i ettertid har jeg sett helt klart hvordan det å gjøre noe reddet meg fra å gå fullstendig under av alt som fulgte i kjølvannet.
Historien om hvordan jeg ble husmor, har jeg delt tidligere på bloggen.
Du finner den HER
Og det er kanskje mitt aller beste råd også, når det kommer til psykisk beredskap; sysselsetting. Hva er det ellers som får oss til å lage middag til naboen som er i sorg, organisere på et ulykkessted, ta en løpetur når hodet blir for fullt? Jo, for hvis vi gjør noe, så føler vi oss umiddelbart bedre!
Sånn sett kan vi jo også kanskje våge påstanden om at sjølberging er et utmerket verktøy for psykisk beredskap. I alle fall når det vi oppfordres å ruste oss til er kriser i form av naturkatastrofer, krig og annen elendighet. Det er mye god psykisk helse i å dyrke en potet.
Verktøy for psykisk beredskap
Men, tilbake til verktøykassa. Hva som plager meg er egentlig underordnet, for verktøyene er av multifunksjonell art og funker på det meste etter min erfaring. Ikke alle på én gang, nødvendigvis, men så er det da også et verktøy i seg selv å stå i det. Gi ting tid og stole på prosessen – og håpe at prosessen vet at vi stoler på den.
Men, her er altså mine favorittverktøy for psykisk beredskap:
- Frisk luft. Det beste er en tur i skauen, men ofte er det mer enn nok bare å gå på utsiden av utgangsdøra.
- Bevegelse. Frigjør endorfinene!
- Spis fornuftig. Sjokolade er faktisk ingen vidunderkur, sånn egentlig.
- Godta en dårlig dag. De kommer innimellom, og forsvinner gjerne oftere ved aksept enn ved bekjempelse. En dårlig dag er ikke det samme som et dårlig liv.
- Lytte til musikk. Aller helst musikk jeg vet at gir meg energi. Ballader er ikke tingen når energien er lav og humøret skjørt.
- Rydde. Det å gjøre noe i seg selv er effektivt, og et ryddig hjem gir et ryddig hode. Og – et ryddig hode er en god start på resten.
- Gledejakt. Finn små gleder, for den som har små gleder har mye å glede seg over. Kan jeg finne flere ting å glede meg over enn ting å være trist for, har jeg vunnet. Kvantitet blir til slutt kvalitet!
- Klemme på et dyr. Innimellom er alt du trenger en klem – av noen som ikke spør.
- Selvskryt. Selv om det ikke alltid er så lett å si det høyt, så vet jo de fleste av oss, innerst inne, hva vi er gode på. Minn deg selv på de tingene innimellom!
- Legg vekk skjermen. Kall det gjerne … jording.
Viktig å mestre
«Jammen hva hjelper det å lytte til energisk musikk og grave i jorda når verden raser sammen, da?» Kanskje ikke all verdens, men når det kommer til psykisk beredskap, så tror jeg det er nettopp det at man er forberedt som er stikkordet. Har øvd, liksom.
Jeg har helt bevisst ikke ført opp på verktøylista det å prate med en venn. Det er et verktøy, men ikke alle forunt å ha tilgang på. De viktigste verktøyene, er de man kan bruke på egenhånd, tror jeg. Ikke for at jeg ikke har troen på fellesskapet som psykisk beredskap, men fordi vi også er nødt til å kunne ivareta oss selv og på egenhånd ta ansvar for hvordan vi har det. Tenk bare på hvordan coronaen rammet og lammet fellesskapet.
Og – jeg tror at vi må begynne i det små. Med hver dag og hver time. Ikke bare bygge beredskap for dårlige dager, men også styrke av de gode. Vi blir bedre rustet da. Ikke minst hvis vi lar oss selv få mestre fra tid til annen. Tenk på den følelsen du fikk da du som liten klarte noe stort. Selv om vi er voksne, må vi tillate oss den følelsen, for den bygger noe viktig: Troen på oss selv! Den kan vi ikke tillate oss å miste i perspektivet av psykisk beredskap.
Men, til syvende og sist, så handler det ikke om hvordan vi har det, men hvordan vi tar det og det beste er å ta det på en måte vi kan se tilbake på og selv være stolte av. Det koster i lengden mindre også. Og husk: Du kan mer enn du tror!
Hvilke verktøy har du i din kasse for psykisk beredskap? Del gjerne, så kanskje de kan være til nytte for andre også.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
