Mental beredskap

Hvordan kan vi forberede oss på å håndtere kriser rent mentalt? Jeg deler mine tanker og tips i dette innlegget hvor mental beredskap er tema.

Temauke på bloggen

Det er temauke på Hverdagen på Fjellborg: Beredskap for vanlige folk. Hvordan kan du og jeg forberede oss på kriser som kan komme?

I går var det å bevare kunnskap som stod i fokus. Et beredskapslager burde bestå av mer enn bare havregryn og hermetikk. Også kunnskap er viktig, for å kunne klare seg lengst mulig med det man har.

Gikk du glipp av gårsdagens innlegg?
Du finner det HER

Men, én ting er å klare seg rent fysisk. Hvordan står det egentlig til med vår mentale beredskap? Er vi godt nok rustet mentalt til å kunne håndtere en hverdag annerledes enn den vi kjenner i dag?

Ny krig?

I så fall kan det jo være et interessant spørsmål hvordan en slik annerledes hverdag vil se ut. Hva bygger vi egentlig beredskap for?

Er det et ny krig? I så fall tror jeg kanskje de fleste av oss ville blitt overrasket. Ja, for hvordan ser egentlig en krig ut? Er det en sånn vi ser i Max Manus med tøffe unggutter med dekknavn og limpets? Likner det mer på nyhetsbildene fra Gazastripen? Er krig bomber, granater og grønne uniformer? Eller er det strømbrudd, dataangrep og sperrede grenser?

Ja, eller er det menneskeskapte klimakatastrofer vi ruster oss for? Hyppige skogbranner som truer hus og hytter, hetebølger og styrtregn? Mangel på snø og global tørke?

Hva med en pandemi? Vil vi oppleve coronas like eller verre? Da coronaen herjet fikk vi i alle fall satt vår mentale beredskap på prøve. Avskåret fra venner, familie, kollegaer og den daglige rytmen som mange var. Er det sånt noe vi bør være beredt på en ny runde av?

Hvorfor mental beredskap

Svaret på det er kan hende ja. Sannheten er jo at ingen vet, men vi kan vel fastslå som et faktum at sannsynligheten for at noe vil inntreffe er til stede. Vi kan jo godt bruke nevnte corona som eksempel, for i januar 2020 – hvem hadde trodd at en sykdom i Kina skulle komme helt hit? Sånt hendte jo der «hele tiden» uten at det påvirket oss. Så kom mars.

Og corona er i det hele tatt et godt eksempel på hvorfor vi bør prioritere og innlemme mental beredskap i beredskapsplanen vår. For, hva gjør vi når hele hverdagen vår slik vi kjenner den, blir snudd på hodet? Erfaringene fra coronahverdagen er delte, så den kan vi godt la ligge, men det kan godt være at teppet plutselig blir revet vekk under føttene våre igjen. Hva da?

Tilgang på drivstoff forsvinner. Stadige strømbrudd og rasjonalisering på elektrisitet. Stadige dataangrep som påvirker alt fra tilgang til banktjenester til oppdateringer på Spond. Hinder for forsyninger av mat og medisiner.

En utfordrende tanke

Det hender det er tema rundt middagsbordet her. Da blir det nesten som en lek, noe det går sport i, å finne kreative løsninger. Og løsningene finner vi – på det meste. Vi er ikke yngre enn at vi husker en tid med halvårsplaner på papir (og savner den), kontanter, og muntlige avtaler om å «møtes i krysset klokka fire».

Tilgang på medisiner og importerte matvarer får vi ikke gjort stort med. Ikke strømbruddene heller, men vi har i det minste vedkomfyr og vet å få tak på ved.

Det er en tankelek og den er nesten morsom. Det gir en viss mestring å se at vi finner løsninger på det aller meste. Men, hvordan er vår mentale beredskap for å håndtere disse scenarioene dersom de plutselig skulle bli en del av hverdagen? Hvordan hadde vi håndtert det om vi plutselig ikke fikk bruke strøm etter klokka 17? Eller kaffebønner var en saga blott? Stort eller smått spiller ingen rolle; summen hadde påvirket oss i alle fall. Hadde vi fikset det?

Mental beredskap er viktig

Jeg velger å tro det. Vi har en nokså høy grad av resiliens her i huset. Likevel kan man aldri være helt sikker.

«Åssen hadde du overlevd uten kaffe?» hender det en av ungene spør meg. «Det hadde jeg jo bare måttet om det ikke var tilgjengelig», svarer jeg, men legger til at jeg antakelig hadde hatt en fryktelig hodepine noen dager. Men, hvordan hadde jeg egentlig klart meg?

Ja, for hadde kaffen forsvunnet hadde også høyst sannsynlig mer forsvunnet. Hva da? Sjokolade, sikkert. Det klarer jeg meg også fint uten (faktisk), men hva når noe ikke lenger er et frivillig offer for den gode sak? Når det er blitt til noe vi må forsake fordi det ikke lenger er tilgjengelig, og det kanskje ikke engang finnes gode erstatninger som kan fungere som små gleder i hverdagen.

Hva med allergimedisinene som både jeg og flere i husstanden er avhengig av året rundt for å fungere? Drivstoffet vi er så avhengig av for å ha kontakt med omverdenen, vi som ikke bor så sentralt som politikerne ynder å tro. Internett og telefon, som vi tross alt i stor grad benytter oss av for å holde kontakt med venner og familie. En uke for mor skyld, helt sikkert, men på ubestemt tid?

Når jeg ser sånn på det, innser jeg at mental beredskap er viktig. Ikke for at jeg går og tror og venter på det verste, men for at jeg skal være litt mer robust i møte med framtiden – hva enn den måtte bringe.

Psykisk beredskap var tema for Verdensdagen for psykisk helse i fjor.
HER er min beredskapsplan

Mental beredskap – hvordan

Så er jo da det største spørsmålet: Hvordan skape denne mentale beredskapen?

Her kan sikkert en psykolog og andre skolerte komme med langt bedre svar enn meg. Men, da jeg presenterte denne temauka, presenterte jeg også sunt bondevett som et utgangspunkt for funderingene. Og: Dette har jeg fundert en hel del på, faktisk. Hvorfor? Fordi jeg er mamma. Det er jobben min å ruste ungene jeg har satt til verden for det som møter dem. Da er det viktig å kunne sette oksygenmaska skikkelig på eget hode før jeg plasserer den på deres hoder. Er du med?

For det første, så tror jeg jo at det er viktig å ha tenkt gjennom hva som kan skje. Da er kanskje ikke tankeleker så dumt, for det driller på sitt vis hjernen til å tenke tanker du kan plukke opp igjen og bruke ved behov.

Dernest tror jeg det er viktig at vi som en del av vår mentale beredskap finner noe vi kan ha glede i uten at det avhenger av de tingene vi er omgitt av som penger kan kjøpe. Kaffe er ikke en sånn glede, om enn aldri så enkel.

Når det butter i hverdagen er fokuset helt essensielt
SLIK holder jeg mitt fokus

Aller viktigst?

Jeg er også overbevist om at evnen til å sysselsette seg selv er viktig. Det så vi jo også flere eksempler på under coronapandemien. Det er noe i påstanden om at lediggang er roten til alt ondt, og det på så mange sett og vis.

Hva sysselsetting gjelder, så har vi jo også gode muligheter for å øve oss selv når det ikke er behov for verken beredskapslager eller krisehåndtering. Ja, for hva med å finne en ny hobby? Eller enda bedre: Plukke opp en hobby du en gang hadde. Jeg erkjenner at tidsklemma er et tema i så måte, men hvis vi ikke har tid til å gjøre noe i hverdagen som gir oss glede, så er det kanskje uansett på tide å gå en tøff, liten runde med seg selv?

Hva med å øve på en hverdag med mindre skjermtid? Bytt ut telefonen med en bok, les et blad på venteværelset, løs et kryssord, strikk en kjøkkenklut, mal et bilde, perle et armbånd; hva vet jeg. Går verden av hengslene er det kanskje ikke kryssordet som redder deg, men du har i det minste lært deg kunsten å bryte (skjerm)vaner og likevel fylle tiden. Fortrinnsvis med noe som gir gratis glede.

Kjenne seg selv

Jeg mener på ingen måte å påstå at en hobby alene vil være det som berger den mentale helsen vår når alt går rett vest. Men, at det hjelper å ha en viss mental robusthet når ting går skeis – være seg livet eller verdenspolitikken – det er jeg ikke det minste i tvil om.

Å være tiltaksløs er en vond følelse, og det er kan hende ikke en følelse vi har råd til å koste på oss når det virkelig kniper. Da er det fint å kunne ha noen verktøy i verktøykassa som hjelper oss med dette, og her er det også at mental beredskap kommer inn i bildet.

Selvsagt for mange, kanskje, men det er det også for mange at det kan være lurt med en hermetikkboks eller fem i skapet. Men, akkurat som at vi sjekker datostemplingen på maten innimellom, bør vi kanskje også ta en sjekk på resten av beredskapslageret vårt? Det som faktisk skal ta oss gjennom krisen, uansett hva den måtte bestå av; vårt mentale beredskapslager.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg