Smått. Kort og godt.

Uka i bilder heter en kategori som oppdateres hver søndag her på Hverdagen på Fjellborg. Disse innleggene viser stort og smått fra uka som har gått, og gir et litt mer overordnet bilde av hva hverdagen fylles med enn enkeltinnleggene. I dag er det søndag, og det er tid for en oppdatering. Denne uka er det heller smått enn stort.

Når uhellet er ute

Når uhellet er ute er det best å være inne, skal visstnok min salige oldefar ha sagt. Det skulle jeg gjerne ha hørt litt før, men nå er jeg i alle fall vel forvart. Inne. Ut kommer jeg meg ikke, etter at jeg var ute sist helg. Da feiret vi jo som kjent veslebondens fødselsdag, og den som absolutt ikke klarte å holde seg på bena på vei hjem fra feiringen i skauen var meg.

Vi hadde virkelig en fin feiring av veslebonden sist helg!

Se bare HER

I det ene øyeblikket gikk jeg rolig nedover stien i samtale med sidemannen. I det neste så jeg føttene mine omtrent på høyde med nesetippen før jeg like etter landet med rompa først på den glatte lille fjellknausen som tok bena fra meg.

Jeg kom meg smått om senn hjem. Antakelig på pur adrenalin og med den tanken i hodet ikke å uroe noen. Ungene aller minst. En noe lenger historie gjort ganske kort: Jeg har brukket halebenet og fått en solid feilstilling med på kjøpet. I tillegg har jeg pådratt meg en hamstringsruptur. Det har preget uka.

Takk for sist

Det blir i det minste gjensynsglede av sånt. Det var hyggelig å se hvordan det stod til med mine venner på skadepoliklinikken. Hun som satt i luka der lo så hun ristet da hun fikk øye på meg tirsdag kveld da jeg var inne til legekontroll. Om jeg likte meg så godt der? Joda, det er for så vidt hyggelig på skadepol., men det var vel ikke akkurat for hyggens skyld jeg tok turen. Ikke denne gang heller.

Operasjon i halebenet er foreløpig utelukket. I slutten av neste uke skal jeg i MR-trommelen for å se nærmere på hamstringen (jeg visste ikke at jeg hadde noe sånt i kroppen engang, før nå) og også halebenet. Vi får ta det derfra. Operasjon er dessverre ikke helt utelukket hva hamstringen angår, og lang restitusjonstid er det uansett.

Akkurat det med operasjon får jeg bare ta som det kommer. Slipper jeg, skal jeg være sjeleglad, og hvis ikke så får vi ta den bekymringen da. I øyeblikket har jeg mer enn nok med smerter og tålmodighet. Det er verst med tålmodigheten, egentlig. «Belaste inntil smertegrensen» er beskjeden, men den smertegrensen er omtrent på terskelen ut av TV-stua. Det er smått halvannen meter fra sofaen, og jeg er møkklei både sofa og TV-stue. Men når alt gjør vondt, hva skal man gjøre?

Uka med smått

Kort og godt smått. Dette er uka med smått. Den største opplevelsen har vel strengt tatt vært turen til sykehuset. Utover det har jeg mer enn nok med å fylle kaffekoppen og å finne en balanse mellom ikke å belaste halebenet og ikke å belaste hamstringen. Jeg kan melde om at det er to skader med kolliderende behov for avlastning.

Men, vi har spist opp kakerestene fra veslebondens feiring:

Spist kjøtt i mørke:

Jeg har latt meg underholde av forunderlige lyder fra veslebrors rom:

Babycall er fortsatt en nødvendighet selv om gutten er fire år, og selv om den først og fremst er nyttig er den også en kilde til man en latter.

Også har jeg sett på TV:

Akkurat dét er kanskje ingen overraskelse, situasjonen tatt i betraktning. Problemet er bare det at jeg er ingen utpreget sofasliter og TV-slave. Det er liksom ingenting jeg må følge med på eller elsker å se på. Det har resultert i en del mer eller mindre interessante programmer fra NRK-arkivet for å slå i hjel tiden.

Puslespill med Vidar Lønn-Arnesen er jo bare hyggelig, og noe jeg ser på sammen med veslebror. «Det var det året … 1946», derimot? Og 1948? 1955. Ikke et galt ord om programmet, men jeg har jo bedre ting å gjøre. Sånn egentlig.

Og sånn gikk uka, smått om senn

Jeg skulle ønske jeg kunne delt bilder av ompotting, litt forsiktig påskepynting, skauturer, … Men her er det smått med sånt. I stedet ligger jeg på sofaen og låter over elendigheta. Gjort er gjort, altså, og det er bare å bite det i seg, dag for dag. Men jeg ljuger om jeg nekter for å være frustrert og rastløs.

Det nærmer seg påske. Kanskje trenger du litt ny påskepynt i år?

Sjekk ut DISSE enkle kyllingene

Skjønt, nå er en uke på sofaen unnagjort. Jeg har ikke et mål om flest mulig, så langt derifra, men én uke unnagjort er én uke fullført av totalen uansett hva totalen måtte bli. Jeg forsøker å tenke som så at ved å havne her, så er det sikkert noe annet gruff jeg ble forhindret fra å støte på, også er det greit likevel. En mager trøst, men litt får en jo tro at universet spiller på lag? Også har jeg jo søtt selskap:

Men, en uke på sofaen gir jo en litt kjedelig ukesoppdatering. Vi får satse på bedre vær neste uke, for selv om jeg innerst inne vet at lite vil endre seg før MR, slik at vi kommer litt videre på dette, så liker jeg likevel å tro at neste uke blir spennende! Om ikke annet er det meldt bedre vær, så da kan jeg kanskje bytte sofa med hengekøye?

Hengekøyelivet er det beste!

Se bare HER

Jeg håper du har hatt en morsommere uke! Og jeg håper at du vil titte innom Hverdagen på Fjellborg også neste uke. Jeg lover deg litt sjølbergingsinnhold til tross for skadd husmor.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg