Når du tror det ikke kan bli verre

Når du tror det ikke kan bli verre, så er det jo som regel nettopp dét det blir. Burde jeg sett den komme?

Spise ord

«Og så er det jo lov å satse på at neste uke bare går oppover? Utgangspunktet er i alle fall så absolutt til stede. Jo, vi går for det, for neste uke har jeg masse artig på planen! Jeg håper jeg får gjort alt sammen og kan dele med dere.»

Nøyaktig sånn avsluttet jeg forrige ukes søndagsinnlegg etter å ha ligget syk hele helga. Siden har det vært stilt på Hverdagen på Fjellborg. For første gang siden juli i fjor har det vært en liten bloggpause. Vil du gjette hvorfor?

Jo, for når du tror det ikke kan bli verre? Hva skjer da? Ganske riktig. Det blir verre. Ikke sånn å forstå at det egentlig er så mye å låte over, for sjukdom strir de fleste med fra tid til annen. Særlig nå om dagen, har jeg inntrykk av. Men der jeg sist søndag trodde jeg var på bedringens vei, så hadde jeg enda ikke sett bunnen.

Ett blogginnlegg – hver eneste dag!
Les mer HER

Het start på uka

Jeg har ingen begreper om det var mandag eller tirsdag. Faktisk var det først utpå torsdagen jeg begynte å få en viss følelse av tid og sted igjen. Men, jeg endte faktisk på legevakta. Når du tror det ikke kan bli verre, ikke sant?

Selv ikke etter at alle triksa i boka var prøvd, var det mulig å få ned feberen. Den lå og vaket mellom 40,5 og 39,7. Jeg husker fint lite av det hele, men husker at en lege gav meg diagnosen bronkitt.

Nå, noen dager senere, stiller jeg ingen spørsmålstegn ved den diagnosen. Jeg er aldeles støl i mellomgolvet av all hosting, og det høres ut som om noen har helt ti poser med sånn poppende godterier ned i gapet på meg. Det knitrer og det knatrer så lenge pusten går. Og – det gjør den jo heldigvis!

Når du tror det ikke kan bli verre

Når du tror det ikke kan bli verre, så er det jo akkurat dét det blir. Det er jo noe så nært som en naturlov. Så, det var bare å avlyse alt som stod på planen, i tur og orden.

Verst var det å måtte avlyse et foredrag jeg hadde gledet meg veldig til å holde. Onsdag skulle jeg egentlig deltatt på en temakveld, og snakket om sjølberging og hvordan det påvirker den enkelte i hverdagen. I stedet måtte jeg bare bite i det sure eplet og kaste inn håndkleet. Sånt syns jeg ikke er gøy, men sykdom rår en jo ikke med. Heldigvis kommer sjansen igjen; arrangøren har spurt om vi kan finne en ny dato, og det har jeg sagt ja til.

Fredag kveld hadde vi billetter til Øystein Sunde-konsert. Husbonden fikk dem i bursdagsgave i april, og kvelden hadde vi sett fram til i lange tider. Innen den tid stod jeg riktignok tilstrekkelig på bena til å kunne være med og hadde vært feberfri et par dager, men kvelden ble jo veldig amputert av den dårlige formen.

Med dét sagt: Konserten var knallbra! Veslebonden gav den terningkast ti, så det sier vel sitt?

Når du tror det ikke kan bli verre v.2.0

Og sånn har nå dagene gått. Jeg er ikke akkurat sengeliggende lenger, men jeg er neimen ikke mye på bena heller. Pusten rekker til absolutt ingenting, og jeg hoster så jeg tror min siste time har kommet – flere ganger i timen. Jeg skal likevel vokte meg vel for å si det samme som forrige uke, for når du tror det ikke kan bli verre …

Ute står biene og venter på innvintring, og det var den slynginga. I drivhuset må det høstes tomater, og i kjøkkenhagen og på potetjordet er grønnsakene klare.

Jeg skal innrømme at jeg begynner å bli smått stresset her jeg ligger, for høsten bremser ikke sin ferd mot vinter selv om jeg ligger tappet for krefter av bronkitt. Og at det tar tid å komme seg til hektene etter denne runden er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Husbonden, som også har vært syk, og jeg er enig i at så syke som vi har vært nå, kan vi ikke huske sist vi var. Det tar på kreftene.

Så kan du kanskje syns at jeg låter fælt, men poenget er det samme som jeg så ofte har forsøkt å få fram: En ærlig hverdag. Denne sykdomsrunden får flere konsekvenser enn at det har vært stille ei uke på bloggen. Det påvirker hele sjølbergerhverdagen framover, og det syns jeg er viktig å få fram fordi du som leser også vil oppleve det samme på et eller annet tidspunkt. Dette er likt for alle, og det er innimellom fint å bli minnet på.

En ærlig hverdag var tittelen på et innlegg jeg skrev om nettopp det i vinter.
Les det HER

Men, det er som de sier: Enten går det bra, eller så går det over. Vi lander på bena etter denne høsten også, men kanskje et litt annet sted enn først planlagt. Det ordner seg! Så, da får vi kanskje gi neste uke en sjanse, da? For nå kan det vel ikke bli verre?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg