Passivt vårarbeid
Sykdom, død og elende’ har preget Fjellborg den siste uka. Dermed har jeg satset alle kortene på passivt vårarbeid den siste uka. Hva nå det kan være?
Livet skjer
«Åh, nei. Skal hun nå i gang å gnåle om livet som skjer nå igjen?» Ja, det skal jeg! Det er nemlig de færreste ting som skal gjøres i en husholdning som skjer i et jevnt tempo. Det meste går i rykk og napp etter dagens gang. Vårarbeidet her på Fjellborg er intet unntak.
Siden sist jeg delte status på vårarbeidet, onsdag forrige uke, har følgende fylt tiden: Et foredrag, et sangoppdrag, en forkjølelse, regnvær, forberedelser til en begravelse, selve begravelsen og – senest tilføyd på listen – ordinært husarbeid.
Gikk du glipp av oppdateringen forrige uke?
Få den HER
Rett nok så er jeg av den oppfatning av at hus får være hus når våren er i gang og det er mer enn nok å pusle med ute. Like fullt finnes det grenser. Familien må ha rene klær på kroppen og de to rommene i første etasje som ikke er rammet av renoveringsprosjektet må faktisk være framkommelige.
Følgelig har jeg den siste uka satt min lit til passivt vårarbeid!
Passivt vårarbeid
De siste par ukene har jeg jo sådd en hel del. Nå har det begynt å spire.
Strekke seg mot lyset.
Og jeg nyter å se det skje.
Og nettopp det er det jeg kaller passivt vårarbeid. Når noe liksom gjør seg selv. Ja, for etter jeg har sådd og fram til det er på tide å potte om, så får jeg ikke gjort noen verdens ting annet enn å snu de små plantebabyene etter lyset et par ganger i døgnet.
Når er det på tide å potte om? Hvordan gjør jeg det?
Ta en titt HER
Det er ikke alt jeg har sådd som spirer riktig enda, men her er det tålmodighet som gjelder.
Klar for fortsettelsen
Den siste uka har det, med andre ord, ikke skjedd stort med vårarbeid utover det som har vært passivt. I morra har jeg planer om litt annet, men så håper jeg å kunne trå til for fullt igjen ute. Det er jo så nydelig vær om dagen, og det er meldt å fortsette.
Jeg har fortsatt igjen litt luking, men så er det å rake hagene fri for gammelt røv og vissent gras. Nå begynner det nemlig å bli grønt ute. Da er det på høy tid å hjelpe plenene litt på vei. Dét er på ingen måte passivt vårarbeid, for når først rakingen tar til, så er jeg støl i armene i dagesvis etterpå. Men, jeg klager ikke. Det er vår, det også.
Nå er sola på vei ned bak åsen og mørket kommer sigende på. I det jeg titter ut av vinduet her ved skriveplassen, for å se sola god kveld, så ser jeg jo også noe som så absolutt må regnes for vårarbeid – det hadde jeg nesten glemt!
Veslebror og jeg hang opp fuglekassene i dag! To, som har ligget i kjelleren så lenge at jeg ikke lenger husker hvorfor de ble lagt der, og den som veslebror snekret i helga. Hva de to fra kjelleren angår, så irriterer det meg litt at det ikke ble gjort før, for vi brukte vel maks et kvarter på hele seansen, men nå er de i alle fall oppe. I seneste laget, kanskje, men vi krysser fingrene for at noen vil stifte familie der i nærmeste framtid. Og, med det tror jeg vi sier kveld igjen, jeg?
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
