Hjelp meg, Henriette!

«Hva har du gjort? Hjelp meg, Henriette!» Det er, kort og godt, oppsummeringen av denne ukas Prosjekt Henriette og arbeidet med butterdeigen min fra sist gang.

Citron-fanchonettes

Sist fredag hadde jeg invitert venninnene mine på kaffe og kaker i anledning bursdagen min. Planen for kakebordet var et overdådig ett med mange slag, men i små porsjoner. Så langt, alt vel. Og så skulle jeg begynne på det som i Stor Kokebok kalles Citron-fanchonettes. Jeg har aldri hørt om det før, men har snust litt på oppskriften en stund og har syntes de så gode ut. Nå bød endelig anledningen seg, men hjelp meg, Henriette! Hvordan fikk du til de?

Jeg håper å kunne bringe citron-fanchonettene til torgs litt senere i Prosjekt Henriette, for jeg kan røpe allerede nå at de aldri kom seg så langt som til kakebordet. Men det var denne butterdeigen.

Du husker kanskje at jeg presenterte butterdeig lagd på margarin sist uke? Og at jeg var veldig spent på om jeg fikk det til. Det gjorde jeg jo, for så vidt, men hør nå:

Gikk du glipp av del 1 i denne butterdeigføljetongen?
Da finner du den HER

Hjelp meg, Henriette

I oppskriften til sitronfranchonettes står det følgende:

Utsiden av små krusete former dekkes med utkjevlet butterdeig, prikkes oppå og på sidene med en gaffel, stekes pent lysegul brune.

«Den er god», tenkte jeg, hentet butterdeigen ut av kjøleskapet og satte i gang. Deigen var smidig og fin å arbeide med, så «her er jeg inne på noe», tenkte jeg videre. Første brett gikk i ovnen …

… og kakene krøp oppover de krusete formene som krympeplast! Ja vel, så bearbeidet jeg kanskje deigen litt for mye, da?

Jeg kjevlet ut og klargjorde et nytt brett som jeg satte i ovnen. Om ikke like voldsomt, så krøp også dette oppover formene. «Hjelp meg, Henriette», liksom bad jeg inni meg, «hva i alle dager er det jeg gjør feil?»

Kjøpedeig

Butterdeigen jeg selv hadde laget virket på alle måter til å være riktig, men jeg tenkte som så, at det kan jo ikke skade å foreta en aldri så liten kontroll. På dette tidspunktet hadde jeg dessuten brukt opp det aller meste av deigen i alle fall, så jeg ringte husbonden og spurte om ikke han kunne ta med en pakke butterdeig hjem.

Jeg kjevlet, la over de krusete formene og prikket så omstendelig jeg kunne uten å lage tesiler av butterdeig. Inn i ovnen med dem, og resultatet ut noen minutter senere:

Altså, det ble jo faktisk verre enn det jeg allerede hadde prestert! «Hjelp meg, Henriette! Åssen skal jeg få til det her? Hva gjorde du?» Jeg kjente at jeg ble smått irritert, og hadde salige Henriette vært ved liv, så hadde jeg trolig slått opp nummeret hennes i de gule sidene og bedt henne pent om å forklare meg. Jeg gjorde jo som oppskriften sa, så hvorfor liknet ikke mine fanchonettebunner på hennes? Selv maleren lo, altså, da jeg forklarte hva jeg freste sånn over der ute på kjøkkenet.

Hjelp meg, Henriette!

Jeg fører stadig vekk slike indre samtaler med Henriette Schønberg Erken når jeg arbeider med Stor Kokebok. Som regel roser jeg henne opp i skyene for å ha hjulpet meg til å lage så god mat, men denne fredagen var vi ikke venner.

Husbonden på sin side mente at jeg kan hende skulle hatt butterdeigen oppi de krusete formene og siden liksom ha gravd ut et slags hull i dem. «Jammen da hadde det jo stått at det var dét jeg skulle», mente jeg.

Nå har det snart gått en uke, og jeg går fortsatt og grubler og ber min Henriette om hjelp. Hva i alle dager skal til for å få til de kakebunnene? For at butterdeigen var i orden er jeg temmelig sikker på. Det kommer ikke så godt fram på bildene her, men den hevet jo så fint som bare det. Hadde det vært wienerbrød jeg hadde skulle lage, så hadde de blitt perfekte! Ikke rant margarinen ut heller, så temperaturen må ha vært riktig. Jeg brukte jo sågar den som var oppgitt på pakka til den kjøpte butterdeigen og den kjøpte gav jeg enda verre resultat! Jeg kjevlet, kjevlet ikke, prikket, prikket mer, …

Forslag mottas med takk, for av Henriette er det jo naturlig nok ikke så mye hjelp å få og noe gjør jeg jo galt. Når alt annet er så velprøvd i Stor Kokebok, så er det jo merkelig at disse sitronfranchonettene – som til og med er avbildet – skal være så klin umulige! Men, jeg gir meg ikke, for smake dem vil jeg!

Og lurer du på hva jeg serverte i stedet i selskapet? Da må du følge med i Prosjekt Henriette neste uke, for jeg gav ikke Stor Kokebok på båten for fire mislykkede forsøks skyld. Vil du være sikker på ikke å gå glipp av det, så husk at du kan abonnere på bloggen via e-post eller også godta varsel fra siden. Da får du beskjed med én gang nye innlegg publiseres her på Hverdagen på Fjellborg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg