Griseslakta nærmer seg

Det er én uke igjen til griseslakta tar til her på Fjellborg. Hvordan forbereder vi oss for det som er høstens store hendelse og sjølbergersesongens finale her hos oss?

En markør

Vi er over i siste halvdel av oktober. Egentlig er det tiden for å roe ned, men her på Fjellborg er aktiviteten i ferd med å ta seg en anelse opp igjen. Tirsdag, om en uke fra i dag, er det nemlig tid for griseslakta her på Fjellborg. Det er høstens store hendelse, for ikke å si sjølbergingens absolutte høydepunkt her hos oss.

Ikke et høydepunkt som i at det er en stor glede å ta livet av de tre grisene våre, men det å være sjølberget på kjøtt er jo blitt nærmest for en bærebjelke å regne i vårt hushold.

Det er dessuten griseslakta som hvert år markerer slutten på en lang og intensiv sjølbergingssesong. I det vi lukker fryserlokket for siste kjøttstykke, så har vi også lukket sesongen her hos oss. Griseslakta har rett og slett blitt en slags markør.

I dagene før griseslakta

Nå som det bare er en uke igjen til slakta tar til, er også forberedelsene godt i gang. Så sent som i dag sendte jeg ut en rekke beskjeder til slaktelaget vårt. Når vi begynner, når det serveres mat, at det blir kaffe og kake, at de må huske klær som beskytter for varmt vann og klin.

At slaktelaget må ha velegnet tøy og at de serveres mat er kanskje selvsagt, men det er likevel viktige opplysninger. De som er med oss på griseslakta skal slippe og lure på slike praktiske spørsmål. For noen er det velkjent informasjon, men for dem som er invitert med som grønnskollinger, er det også viktig informasjon.

Særlig det med klær. En stor del av griseslakta består av arbeide med vann som holder 80-85˚C. Da funker det ikke med utgåtte joggesko og en gammel arbeidsbukse. Regnbukse og gummistøvler er det som må til for å beskytte ben og føtter.

Drypp av forberedelser

At jeg jobber meg gjennom fryserne, fortalte jeg jo litt om forrige uke også. I dag tok jeg de to aller siste pakkene med kjøttdeig fra fjorårets slakt og lagde pizza. Du snakker meg om å være rusk! Pizza på en tirsdag og allting! Her hos oss er jo det fredagsmat, men nå blir det et par fredager uten pizza av ulike årsaker – slakt deriblant – så da var jeg klin gæren i dag. Til stor jubel fra alle rundt bordet.

Mer om fryserne i tiden før slakt kan du lese om i forrige ukes Prosjekt Henriette.
Du finner innlegget HER

Og selv om selve griseslakta kommer først, så har jeg også begynt å tenke på det som kommer etter. Ja, for de tre grisene skal jo ikke bare tas livet av, skoldes og vommes. De skal også parteres og bli til mat. Tankene om hva slags mat vi skal spise det neste året, kverner stadig i bakhodet.

Ja, ikke minst må avtaler med skjæreren vår gjøres! Også tok vakuumpakkemaskinen vår kvelden i fjor. Det var egentlig mer til stormende jubel enn dyp fortvilelse, for jeg har vært så mye frustrert over den maskinen opp gjennom årene at den har vært nær ved å fly gjennom vinduet mer enn én gang. Men, når den er ødelagt, hva gjør vi da? Kjøper en ny? Finner alternativer? Jeg har god erfaring med silikonposer hva kjøttdeig angår, og vurderer å gå til innkjøp av det til resten av kjøttet også, faktisk.

Mentale forberedelser før griseslakta

Jeg sier at griseslakta er høstens store hendelse og absolutte høydepunkt. Det betyr ikke at vi ikke syns det er trist å skulle takke av og si farvel til de tre grisene som har fulgt oss gjennom en lang sommer. Det er en del mentale forberedelser som må gjøres før griseslakta også.

Hvordan forbereder vi oss egentlig på slakta på det viset?
Få et innblikk HER

Jeg er særlig oppmerksom på ungenes tanker og følelser i forkant av griseslakta. I år har de vært involvert i griseholdet på en litt annen måte enn tidligere, etter som de alle har blitt eldre. Dermed har de også fått et litt annet forhold til de tre grisene våre enn de kanskje har gjort tidligere år. Jeg er ikke det minste i tvil om at de vil håndtere det på en god måte, for de er jo vokst opp med dette, alle tre. Likevel er både husbonden og jeg våkne for at følelsene kan bli sterke i dagene rundt slakt.

Det kan de i grunnen bli for oss alle, og man stiller seg jo noen spørsmål om liv og død og makt og forvaltning. Jeg er imidlertid fast bestemt på at den dagen vi kan gjennomføre griseslakta uten snev av bevegelse på følelsesregisteret, da må vi gi oss. Dyrene skal utelukkende behandles med respekt, og det kan vi bare ha for dem om de også betyr noe for oss.

Griseslakta på bloggen

Siden slakta nå engang står for tur her på Fjellborg, så vil naturlig nok også innholdet her på bloggen preges av det. Hvert eneste år er jeg livredd for mottakelsen, men hvert eneste år blir jeg også aldeles målløs av tilbakemeldingene: Griseslakt er ikke for alle, men flertallet synes at dette er fryktelig spennende!

Det kan jeg jo saktens forstå, for det er jo ikke akkurat dagligdags rundt omkring lenger. Mange har aldri vært med på det, men hos minst like mange vekker det gode minner i form av nostalgi. Å slakte griser slik vi gjør det, var jo slettes ikke uvanlig om man går et par generasjoner tilbake i tid.

Jeg har imidlertid én regel her på bloggen, og det er at alle innlegg som publiseres med bilder som er i kategorien ekstremt realitetsorienterte, de merkes tydelig med at de inneholder ekte bilder. Ellers nyter jeg godene ved å publisere på egen plattform, for jeg er min egen eier og redaktør og slipper således å ta så mange hensyn.

Likevel er jeg nysgjerrig, for hva fra griseslakta ønsker du å se og lese? Jeg hører gjerne fra deg, for det er nok en fare for at jeg ikke ser skauen for bare trær, jeg som er med på dette hvert år. Hva vil du jeg skal vektlegge i år?

For et par år siden tok jeg alle med, som best jeg kunne, gjennom et helt spesielt innlegg.
Du finner det HER

Om en uke smeller det, altså. I mellomtiden, så går hverdagen sin gang for både griser og folk her på Fjellborg, men med stadig flere forberedelser på tapetet. Husk at du kan abonnere på bloggen via e-post, da, eller også godta varsler fra siden. Da går du ikke glipp av noe verken før, under eller etter griseslakta.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg