Prosjektpause

Denne uka har jeg en liten prosjektpause fra Stor Kokebok. Det betyr ingen nye oppskrifter, men det betyr ikke at jeg ikke har åpnet kokeboka mi!

En liten prosjektpause

Det er torsdag. En dag bedre kjent som Henriette-dagen her på bloggen. Det betyr at jeg i dag egentlig skulle presentert en nyutprøvd oppskrift fra Stor Kokebok eller også kan hende noen lærdommer jeg har gjort underveis.

Men, ikke i dag. Denne uka har det rett og slett blitt en liten prosjektpause. Og – jeg tenker å dele med deg hvorfor. Det er ingen dramatikk; bare helt enkelt logistikk.

Det er nemlig den tida på året. Vi har akkurat feiret veslekælls bursdag tre dager til ende – og det er bare halvannen uke til griseslakt. Er dette tiden for å begi seg inn i ukjent kjøkkenfarvann og handle inn ingredienser til nye retter, tror du? Nei, helt riktig.

Spise tomt

Nå handler egentlig alle måltider her i huset om å spise tomt. Selvsagt får en hver velge det pålegget han (eller jeg) selv vil på maten. Det er heller ingen som får med seg rå sommerkoteletter i matpakka fordi mor insisterer på å tømme fryseren. Men, det er neimen ikke langt unna. Om noen hører barna mine klage på ensformige middager om dagen eller litt rare kombinasjoner, så overdriver de ikke.

Nå må vi spise tom fryserne for å få plass til mer mat! Om to uker i morra parteres grisene, og de må vi ha plass til. Det hensynet trumfer Prosjekt Henriette, men jeg tror likevel at fru Schønberg Erken ville nikke anerkjennende til denne husmoras prioriteringer selv om de gir en aldri så liten prosjektpause.

Ja, for det er faktisk viktig å ta vare på den maten man har også. Og det er nå engang sånn at når det går på stumpene løs i fryseren, så kan man ikke velge og vrake fra første side i kokeboka. Da må vi liksom lage middager basert på det utgangspunktet vi har. Det er ikke nødvendigvis svinemørbrad eller ribbenstek.

Prosjektpause tvinger seg fram

Det er forresten ikke så altfor mye svinekjøtt igjen i fryseren heller. Det som ligger der er egentlig kald (!) beregning. Knoker og steker er det siste som går hvert år, så jeg har noe å lage mat på til mange når slaktearbeidet står på.

Nei, når vi nå spiser tomt i fryserne, så er det vel så mye rester som spises opp. Du vet, en porsjon gryterett her, noen pølser med kort dato der, en gjenglemt pakke med seibiff der og noen frosne pizzastykker under her. Alle monner drar. Og det er klart, at når maten langt på vei allerede er laget, da er det ikke så lett å gjenvinne råvarene for annen bruk. Selv ikke Henriette Schønberg Erken kan bidra da!

Nei, da tvinger en liten prosjektpause seg fram mens vi spiser opp single kjøttkaker og en klatt lapskaus. Enda godt vi sjelden er fulltallige til middag, så rekker det likevel til alle. Og hvis ikke? Ja, så drøyer vi middagen med en dessert. Det er utrolig hva som kan rotes fram fra fryseren.

Og har du ikke kaerester i fryseren, så kan kanskje en dessert fra Stor Kokebok friste likevel?
Hva med DENNE

Gleder meg til det som venter

Vi er så nærmes slakt nå at det aller meste begynner å dreie seg om det. Nå om dagen arbeider jeg aller mest med å skaffe oversikt over arbeidslaget på selve slaktedagen. Det neste punktet på lista er å gå over alt av utstyr og deretter står Stor Kokebok for tur.

Ja, for denne prosjektpausa varer nemlig ikke evig. Bare til vi er ferdig med slakta. Da har vi jo all verdens gode saker å fråtse i igjen, for da er fryseren fylt opp! Jeg blar meg gjennom Stor Kokebok og gleder meg til alt jeg skal smake som enda står uprøvd. Svinekoteletter à la Flamande, Bayonneskinke, også lurer jeg på om stekt svinehjerte er godt?

I fjor gikk svinehjertene til forskning på barnehagekjøkkenet!
Les mer HER

Ja, og når jeg først begynner å titte på hovedretten, så løper jo tenna i vann over tilbehøret også. Og dessertene, kaffekosen! Jeg er visst litt matvrak. Men, så er det jammen godt også, og særlig når så mange av ingrediensene er ureist. Være seg kjøttet, potetene, gulrøttene, soppen, … Nei, denne prosjektpausa varer ikke evig! Mon tro forresten om ikke jeg skal prøve Henriettes potetrand også?

Som et apropos

Når vi snakker om ureist mat, så har jeg helt på tampen lyst til å minne om foredraget jeg holder på Furuholmen 6. november. Det er jammen en Henriette-dag, det også, og da er prosjektpausa slutt.

Foredraget skal ikke handle om Prosjekt Henriette denne gang altså, men om sjølberging: Hvordan kan du selv komme i gang med å dyrke din egen mat – uten at det går på bekostning av alt annet i livet? Ja, for det er nemlig mulig å leve med både en og to føtter i 2025, selv om jeg har én i 1932 også. Og hvorfor betyr ditt lille bidrag på matbordet noe i en større sammenheng?

Det er begrenset antall plasser tilgjengelig, men enda er det ledige billetter, så har du lyst til å komme og høre på og hilse på? Klikk deg inn på DENNE lenken og bestill billetter med det samme. Ta gjerne med en venn eller flere, men vær heller ikke redd for å komme alene. Jeg lover at du vil bli tatt godt i mot! Kanskje blir det starten på et nytt nettverk med mennesker du deler interesser med?

Vil du lese enda mer om foredraget?
Ta en titt på DETTE innlegget

Jeg gleder meg veldig. Både til foredrag og til at prosjektpausa er over. Jeg er nemlig klar for flere smaker fra Stor Kokebok, bare jeg har fått litt mer plass i fryseren og spist opp maten. Utnyttelse i beste Henriette-ånd skulle jeg tro?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg