Griseslakt: The last supper

I dag er det kvelden før kvelden. Gjett om vi er spente!
For, i morgen skjer det:
Årets griseslakt!

Det er ikke gjort i en bråvending å slakte griser, og det er ikke bare selve slaktingen og de påfølgende dagene det er mye som skal gjøres. Også i forkant av slaktingen er det mange forberedelser, og de siste to, tre ukene har så å si alt dreid seg om å klargjøre for morgendagen, og det påfølgende arbeidet. Det har jo også bloggen her lidt under, men nå er vi snart i mål. Nå er de fleste punktene på gjøremålslisten før morgendagen krysset ut:

Det kjøkkenet som for anledningen benyttes som grovkjøkken, er ryddet og vasket
Ny – og forhåpentligvis sterk nok – kjøttkvern er innkjøpt
Fryseren er ryddet
Mannskap for arbeidet er sikret
Pølser og lomper til mannfolka er innkjøpt (mat er viktig!)
Slakteskjulet er ryddet og klargjort

Og viktigst av alt…

The last supper er servert!

Tradisjonen tro, er godteskapet raidet. Kakerester og annet søtt som har ligget gjenglemt i fryseren er hentet frem, og hver skuff og hylle er endevendt i jakten på noen siste godbiter for Lotta og Flotta. Kjenner jeg naboen vår godt, så er det ikke bare i våre matskap og frysere det er strøkent i kveld, og de to grisene har fått et kostelig, siste måltid. I morgen blir det bare noen brødskalker for å holde den verste sulten unna, før det er over.

Denne kvelden før kvelden er alltid litt vemodig. Selv om vi gleder oss til å ta fatt på arbeidet med slaktinga – det er jo spennende det vi skal til med – så gruer vi litt for å si farvel til de to som vi har hatt ansvar for nå siden midten av april. De vi alltid har sagt hei til når vi har vært forbi bingen, og som vi har klappet på og godsnakket med, og fôret gjennom sommeren. Således er det ikke bare de rent praktiske forberedelsene som gjøres i forkant av slaktinga; det er også de mentale. De siste ukene har vi litt etter litt forberedt oss; litt eller litt tatt mer avstand. Lotta og Flotta har fått like mye kos og stell som vanlig, og overgangen har vært tilnærmet umerkelig for oss også, men de siste ukene før slakt, er det alltid en prosess vi må igjennom for faktisk å kunne gjennomføre den.

Veslekæll er nok den som er aller mest spent av oss alle. Han skal for første gang være med på slaktinga. Han fikk tilbudet i fjor også, men det var først i år at nysgjerrigheten overvant skepsisen, og da han først bestemte seg for å bli med, så ville han være med på alt. Husbonden mener han får nøye seg med å titte fra kjøkkenvinduet i det skuddet går av, men jeg har en viss følelse av at femåringen ikke vil nøye seg med dét når vi først er i gang i morgen, så vi får se hvordan det går. Jeg er ikke like tøff som veslekæll, og sitter helst i trappa med lukkede øyne og hendene for ørene i det skuddet går, men så fort grisen er død, er jeg med på det som skjer jeg også. Veslebonden reiser til farmor.

Dere skal også få være med på det som skjer, om dere har lyst, og Facebook-siden oppdateres jevnlig gjennom dagen i morgen. De groveste bildene skal jeg selvsagt spare dere for, men jeg håper jo dere har lyst til å bli med i morgen, da? Én av de som får være med på ordentlig i morra, er en kjekk tiendeklassing som ble så ellevill da han ble spurt om han hadde lyst, at han nærmest stupte kråke, så jeg vil tro at det er flere enn veslekæll som er spente før morgendagen. Å si at slakting er gøy, blir litt feil, men interessant? Absolutt! Å se hvordan maten blir til, og alt arbeidet rundt det… I dagene som kommer, skal det lages både pølser, hodesylte, leverpostei, bacon og masse annet godt, og jeg lover å dele både bilder og oppskrifter med dere etter hvert som tiden tillater det. Nå er vi i gang!

Og Facebook-siden vår? Den finner du HER.
Vi hørs!