Våkne til liv

Sakte, men sikkert, etter to uker med sjukdom, føles det omsider ut som at jeg våkner til liv igjen. Det er Ibsen og meg, det!

Når vi døde vågner

Henrik Ibsen har nok skrevet mye bra i sin tid. Det stykket jeg imidlertid husker best er Når vi døde vågner fra 1899. Ikke for at jeg noen gang verken har sett eller lest det, men fordi det alltid var det rotreneren vår sa da en av oss kom tilbake etter en tids sykdom.

Jeg var i ungdommen aktiv roer (med opptil flere NM-gull på merittlista faktisk). Vi trente mellom fem og ti økter i uka, avhengig av årstiden, og når jeg trekker fram både Ibsen og roing når jeg nå er i ferd med å våkne til liv igjen etter nesten to uker sengeliggende, er det for at det er sammenliknbart.

To uker vekk fra trening på det nivået merktes, og særlig om det var i forkant av nasjonale tester som vi gjennomførte flere ganger i året. To uker vekk fra sjølbergerhverdagen merkes nemlig også godt. Særlig nå på høsten!

Våkne til liv – og arbeid

Det hoper seg fort opp. At noen av tomatene i drivhuset har blitt overmodne mens jeg har ligget, er nok ikke til å komme fra. Et par blomkålhoder (som jeg ikke visste at var en del av plan B før ganske nylig) har nok også stå litt for lenge. Også videre, også videre, egentlig.

Gått glipp av plan B?
Bli oppdatert HER

Forrige helg skulle jeg ha slynget honning og begynt innvintringen av biene. I stedet lå jeg rett ut. Jeg har et håp for denne helga, men skal ikke juble over utført arbeid før det faktisk er gjort.

Da jeg våknet i dag tidlig var det med en følelse av å våkne til liv. Noe kjentes rett og slett annerledes ut enn det har gjort de siste par ukene. Mon tro om det er sykdom som slipper taket? Med bronkitt er jeg innstilt på å måtte slite med både hoste og pusten en stund til, men det kan jeg leve med om kroppen bare ikke er så fullstendig kraftløs som den har vært det en stund.

Jeg har klart å måke for grisene i dag, uten en følelse av å dø etterpå. Faktisk var jeg i såpass form at jeg etter en liten hvilestund orket å pusle litt i kjøkkenhagen. Jord på hendene er den beste medisin mot nesten alt! Jeg ble langt fra ferdig, men jeg fikk i det minste noen jordbærstiklinger i jord. Noe er bedre enn ingenting.

Apropos å grave i jorda; for en tid tilbake gav ungene meg et dilemma!
Se det HER

Begynner pent

Et tydelig tegn på at jeg er i ferd med å våkne til liv igjen – utover et blogginnlegg – er at kaffelysta også er tilbake. Du skal ikke ha fulgt Hverdagen på Fjellborg lenge for å vite at jeg er totalt avhengig av kaffe. Ja, jeg legger nesten selve livslykken i en kaffikopp! Nå har jeg knapt svelget en dråpe på fjorten dager, men i dag kom det endelig over meg igjen.

Så får vi ta det, pø om pø. Rekonvalesens er alltid en tålmodighetsprøve, og stort bedre blir det ikke av at det er høst. På de to ukene jeg har vært syk, har vi jo gått fra begynnelsen av september til slutten! Også alt som gjenstår å gjøre ute, da. Men, et skritt er et skritt. Jeg får ta ett om gangen, så kommer jeg nok i mål.

Dessuten, så satser jeg på at vi nå har fått vårt på denne siden av jul. Alle har hatt en runde hver nå, og veslebonden og jeg til og med to! Så med det håper jeg at dette ble den eneste bloggpausen før jul og at jeg nå ikke bare har våknet til liv, men også holder meg i live! Og som et apropos: Siden det er torsdag så skulle jo dette egentlig ha vært et Prosjekt Henriette-innlegg, men der får vi komme sterkere tilbake neste uke. Pølser, tomatsuppe, brødmat og det som ellers har stått på orker ikke å lage mat-menyen de siste par ukene stod ikke i Stor Kokebok, gitt! Men, i dag hadde jeg til og med ork til å ta opp noen poteter til middag, så da går det vel veien!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg