Hva skjer i bigården i september? Når blomstene visner, morgentåka ligger tjukk og temperaturene synker? La oss ta en titt!
Definitivt høst
Etter å ha ligget syk i to uker føles det som om høsten har kommet veldig brått på i år. Da jeg la meg ned for to uker siden var shorts fortsatt et naturlig valg om morra’n når habitten skulle på og vinduene stod åpne døgnet rundt uten at noen tenkte på det. Nå, derimot, er buksa førstevalget. Selv når sola skinner fra skyfri himmel er det greit med langbukser.
Vi våkner til tjukk morgentåke som henger tungt over elva. Duggen glinser i edderkoppspinnet på avblomstrede høstasters og gresskarene i kjøkkenhagen er mer oransje enn grønne. Mørket kommer så tidlig at ungene har måttet legge refleksvesten fast i jakkelomma og hver kveld tennes levende lys i stua. Det er definitivt høst.
Også i bigården. Hvordan er det egentlig stelt i bigården nå i september? Når dagene med godt flyvær for biene blir færre og det Restaurant Natur stenger ned? Bli med, så skal du få se.
Bigården i september
Jeg lurer på om biene vet? Selv hadde jeg fått litt panikk for ikke å få nyte nok, tror jeg, om jeg visste at jeg hvilken dag som helst hadde vært ute for siste gang på fem måneder. Tenk det, å være bare inne i nesten et halvt år! Og som om ikke det var nok, så skulle jeg dø ganske kort tid etter at jeg fikk komme ut igjen. Ferdig. Oppbrukt.
Ja, for det er faktisk realiteten for biene nå i september. Det er vårutviklingen i revers. Det er bare september, men i bigården tenker vi allerede på vinter. Ja, strengt tatt så har vel egentlig biene tenkt på vinter helt siden sommertrekket stod på som verst i begynnelsen av juni. Det var jo det de høstet da de planla å leve på i vinter.
Lite visste de om mine planer. I dag var jeg i bigården og høstet honning. Både den som ble stående over i sommer, men også den de har hentet nå på sensommeren og i høst.
Jeg høstet ikke sommerhonning i år. Det var rett og slett ikke verdt det! Les mer HER
At bikubene tømmes for honning er det sikreste tegnet for en birøkter på at vinteren er (forholdsvis) nært forestående.
Ingen skade skjedd
Egentlig skulle jeg ha høstet honning allerede for et par uker siden. Det var tiden da. Men, når du ligger der med 40 i feber, så ligger du der. Det er, som jeg har sagt så mange ganger før, ikke alt du rår med her i livet som sjølberger. Det gjelder sykdom så vel som birøkt og regn og sol.
Heldigvis var trekket mer eller mindre over da jeg flatet ut. Følgelig har ingen skade skjedd i bikubene av at jeg verken har fått høstet honning eller røktet etter mitt eget faste skjema. Bigården i september er et trygt sted, sånn sett. Ja, eller; jeg fikk aldri byttet ut den dronningen som jeg la planer for å bytte ut, men jeg tenker som så at verden ikke går under av den grunn. Livet skjer mens du planlegger for noe annet, ikke sant?
Jeg avlet ikke egne dronninger i år. Var det en tabbe? Og hvorfor skulle jeg egentlig ha byttet en dronning? Les mer HER
For øvrig har ikke annet skjedd enn at biene antakelig har forsynt seg litt av honninglageret for å få mat i livet. Det blir litt mindre honning til oss, men det kan jeg vanskelig ergre meg over. Det er jo tross alt bienes honning! Men, i dag ble den vår. Først og fremst for at vi skal få litt honning i år, men også for at det for bienes helse er viktig at det ikke er lynghonning i kuben nå som de ikke skal ut å fly på mange måneder.
Nysgjerrig på hvorfor biene ikke skal ha lynghonning om vinteren? Lær noe nytt HER
Dette skjer i bigården i september
Bigården i september er på mange måter preget av arbeid. I alle fall for meg som birøkter. En slags siste innspurt på sesongen.
I dag har jeg, som nevnt, vært i bigården og høstet honning. Samtidig har jeg gått gjennom tavlene i yngelrommene. De mørkeste tavlene som har vært fri for yngel er byttet ut med lysere og i løpet av vinteren skal jeg smelte ut voksen i de gamle tavlene. Det er viktig med et visst omløp i voksen for å unngå sykdom. Jeg har også satt inn pakkvegger slik at biene ikke får for mye plass å holde varm gjennom vinteren.
Når jeg «stjeler» all maten biene har samlet seg, er det også viktig at jeg erstatter den. De kan jo ikke sulte en hel vinter! Derfor har jeg satt på fôrkar som jeg fyller med mat som biene kan trekke ned i kuben. Jeg bruker ferdig bifôr, men det kan også brukes en sukkerlake laget av vanlig, hvitt sukker og vann. Jeg har erfaring med begge deler, og når jeg nå bruker ferdigfôr, er det rett og slett for enkelhetens skyld. Prismessig blir det hipp som happ, og jeg slipper både tiden det tar å lage laken og klinet det blir.
Lurer du på hvordan du lager sukkerlake selv? Du finner framgangsmåte HER
Når biene har tatt det de trenger av mat om noen dager, tar jeg av fôrkarene igjen. Disse vaskes og settes vekk til neste år. Og det gjør egentlig biene også. Liksom settes vekk. Nå har jeg kun ett besøk igjen, og det er i november når de skal oksalsyrebehandles mot varroamidd.
Resten igjen
Selv om arbeidet ute i bigården nå i september er mer eller mindre ved veis ende, så gjenstår det imidlertid litt mer for birøkteren inne. Honningbehandlingen!
Nå skal jeg sjekke vannprosenten i honningen. Er den innenfor grenseverdiene, kan jeg slynge umiddelbart. Hvis ikke må jeg tørke den litt slik at jeg reduserer faren for gjæring. For mye vann i honningen kan nemlig føre til gjæring, og det ønsker vi jo ikke. Med mindre vi ikke skal lage mjød, da, men det skal ikke jeg.
Planen er å slynge i løpet av helga. Kreftene må nok avgjøre litt, men jobben må jo gjøres. Siden skal honningen røres og tappes og sendes ut til alle mine honningkunder. Jeg gleder meg til å dele årets resultat! Det er nemlig alltid like moro og spennende, fordi honningen jo har sin egen unike smak fra år til år. Hva smaker 2024?
Honning og honningsmak er ganske spennende faktisk! Les mer HER
Ja, så slik er altså ståa i bigården i september. Det var med et visst vemod jeg pakket sammen kubemateriell, utstyr og annet som har vært nødvendig i bigården i sommer og tok det med meg over til vårt tun i ettermiddag. Nå nærmer vi oss sesongslutt med stormskritt.
Om alt går etter planen de nærmeste dagene, så skal jeg gi deg en ny oppdatering på arbeidet som gjenstår allerede neste uke! Redd for å gå glipp av det? Husk at du kan abonnere på bloggen eller også godta varsler fra siden her. Da får du med deg alt som skjer på Fjellborg!
Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
One Comment
Pingback: