Lufta ut av ballongen

I dag har lufta gått fullstendig ut av ballongen. Det kan du enten kjempe i mot eller omfavne. Hva tror du jeg gjorde i dag?

«Det går bra»

Noen morgener når du slår opp øya, lurer du på åssen du i det hele tatt skal klare å holde deg våken til frokost. I dag var en slik morgen for meg.

Av ulike årsaker var jeg våken mange ganger i natt, og helgas arbeid sitter i kroppen. Det er det ingen tvil om. «Bare jeg har spist og drukket kaffe, så kommer jeg i gang», sa jeg til meg selv der jeg lå i hengekøya før jeg stod opp. «Dette går bra!»

Jeg slapp nesten å gå inn selv. Det var jo noe? Vinden rusket godt tak i både trær og meg. Jeg følte meg nærmest som en sånn ballong du slipper lufta ut ved å slippe den rett etter at den er blåst opp. Litt vaklete med dugg på brilleglasset, vind, glatte partier å unngå for ikke å skli og falle pladask.

Ikke for å klage

Nå skal ikke dette bli et sånn sutreinnlegg, altså. Men kanskje litt likevel? For det hjalp ikke med frokost og heller ikke kaffe. Det var en Camilla som måtte jobbe særdeles hardt med seg selv da ungene var gått til skolebussen, for faktisk å få noe som helst gjort. Det kjentes som om lufta var gått fullstendig ut av meg.

Likevel fikk jeg nå gått ut og gitt hønene mat. Mer skulle det ikke til før jeg kjente et sterkt behov for noen minutter horisontalt. Jeg fikk lagt på plass noen klær som lå ferdig brettet på gangen oppe, og så var det tilbake til sofaen.

At det skulle være mulig å ha så lite energi, da? Før klokka var halv ti, kapitulerte jeg og satte meg i sofaen og skrudde på TV. Det har vel ikke skjedd på dagtid siden påskeferien, hvis ikke vi faktisk må helt tilbake til juleferien! Noe fikk jeg gjort, da, for jeg strikket ferdig bolen på en jakke jeg har holdt på med. Også så jeg på en helt utrolig dårlig julefilm. Hva hadde vel november vært uten Hallmark?

Lufta ut av ballongen

Heldigvis er jeg ikke dummere enn at jeg skjønner hva som foregår på slike dager. Derfor har jeg også lyst til å skrive om den. Det var dette med ærlighet og fellesskap igjen, ikke sant?

Ingen er supermennesker. Heller ikke vi som fôrer opp tre griser og slakter dem på tunet hjemme. Jeg fikk i tillegg en forkjølelse og litt feber kastet inn i potten samtidig, så at kroppen en dag, før eller siden, tvang meg i kne? Det var bare å vente.

I dag var tydeligvis den dagen, og lufta gikk fullstendig ut av ballongen. Til slutt lot jeg det bare skje. Etter å ha presset på i så mange dager, var det ikke mer å hente. I dag måtte jeg hvile, så da gjorde jeg det. To lange lurer på over en time hver har det også blitt. I lengden er jeg tjent med det valget jeg gjorde i dag, så jeg ser ikke på det som et nederlag, alt jeg ikke fikk gjort.

Ærlighet og fellesskap er et tema jeg tidligere har skrevet om her på bloggen.
Du finner innlegget HER

Lufta ut – så inn

Det er en krevende øvelse å akseptere slike dager. Jeg skal ikke late som noe annet. Hodet vil jo så ofte så mye mer enn kroppen. Men, i dag ville egentlig ikke hodet heller. Det har bare vært som en tung materie, holdt oppe av skuldrene.

Jeg føler meg imidlertid sikker på at det blir med én dag. For, når lufta først har gått ut av ballongen, så er det jo fullt mulig å fylle den igjen. Så sant ikke lufta gikk ut for et hulls skyld, da, men her var det bare snakk om en litt dårlig knute.

Heldigvis, for jeg har så mye både gøy og viktig på planen de neste tre dagene! Foredraget mitt på torsdag, blant annet. Jeg gleder meg veldig!

Nysgjerrig på foredraget?
Les mer HER

Og sånn innimellom, nesten helt uten at jeg har tenkt over det selv, så har jeg faktisk fått gjort noe i dag. Det er forunderlig hva som skjer når man bare alltid har noe i henda når man går ut av et rom. Det er i alle fall ikke mer rotete her nå, enn da jeg stod opp. Nå skal jeg henge opp én eneste maskin med klesvask, og så skal jeg innta sofaen med den beste samvittighet igjen.

I morra er en ny dag. Jeg er klar.

Bildene er ikke tatt i dag, men en av de virkelig siste, fargesprakende solskinnsdagene i oktober. Nå ser naturen også mer eller mindre ut som en ballong som lufta har gått ut av. Det er ikke bare meg, liksom.