Vi har jobba!

I helga har vi jobba hardt for å få neste års forsyning av kjøtt i fryseren. I dette innlegget forteller jeg om hvordan vi jobber i slaktehelga.

Mer griseprat

Det har vært mye griseprat på bloggen den siste uka, og om du begynner å bli litt lei, så er det bare å beklage. Like fullt blir det enda litt griseprat i dag. Griseslakta er høstens store høydepunkt på Fjellborg. Det er også avslutningen på sjølbergersesongen her hos oss, og noe som opptar tiden i stor grad om dagen. Det gjenspeiles også her på bloggen, som jo tross alt tar for seg hverdagen på Fjellborg.

For et par dager siden viste jeg jo hvordan vi tar for oss partering av grisen, men jeg har ikke skrevet så fryktelig mye om hvordan vi jobber gjennom helga når vi parterer, pakker og bearbeider alt kjøttet. Det tenkte jeg at jeg skulle gjøre i dag!

Vil du lese om parteringsdagen?
Du finner innlegget HER

Siden vi har jobba kontinuerlig, og som regel med hansker og fett på hendene, så har jeg dessverre ikke tatt like mange bilder av dette arbeidet som av resten, men historien er jo uansett den samme.

Vi parterer

Det begynner altså fredag ettermiddag. Da kommer skjærervennen vår og hjelper oss med partering. Han har tidligere arbeidet som skjærer på et slakteri, så når vi får hjelp av ham, får vi virkelig det maksimale ut av grisen.

På forhånd har vi bestemt hva slags stykker vi ønsker av grisen. Antall skinkesteker, størrelse på ribbene, også videre. Selv en gris har sine begrensninger, så vi kan ikke få alt. Og, mens skjæreren har skjært, har vi jobba med å ta unna alle stykningsdelene.

Jeg har surra skinkesteker, pakket dem, veid og merket. Å ha det notert på emballasjen hva slags kjøtt og hvor mye som ligger i, er et absolutt for å holde oversikt i fryseren. For moro skyld har jeg også et Excel-ark hvor jeg noterer hvor mange kilo med kjøtt vi legger i fryseren, fordelt på antall pakker. Ja, det er vel forresten ikke bare for moro skyld. Det er også nyttige notater når vi neste år lurer på hva vi skal ha ut av grisen.

Jobba på

Jeg har hovedansvaret for å pakke deler. Få det unna, rett og slett. Vi trenger ikke mer kjøtt på kjøkkenet om gangen enn nødvendig, for det er nok kjøtt i alle fall. Det er dessuten et spørsmål om matvaresikkerhet. Jo fortere vi får det kaldt og i fryseren, jo bedre.

Husbondens ansvar er å fôre skjæreren med griser. De henger jo i slakteskjulet helt til de skal parteres, men må også deles fra hele til halve griser.

Resten av gjengen har jobba på med hver sin kniv. Det er jo ikke alt kjøtt på grisen som er indrefilet, kotelett eller skinkestek. En hel del er også sånt som skal renskjæres for fett, sener og slintrer. De største, fineste bitene går til grytekjøtt, resten i kjøttkverna til karbonadedeig.

Verdt jobben

Det er en langt større jobb enn man skulle tro. Innimellom er det fristende å la det passere som avfall, men når vi ser hvor mange kilo kjøtt ekstra vi får av å renskjære restene og bena, så er det verdt hver eneste time.

Disse bonuskiloene, som vi godt kan kalle dem, er også en stor grunn til at vi fortsetter å holde gris år etter år her på Fjellborg. Vi får så mye mer igjen for kostnaden ved å holde gris enn vi ville fått for de samme pengene i kjøledisken i butikken. Faktisk er det vel også enkelte ting vi ikke ville ha fått. Vi utnytter dyret så godt vi bare kan.

Mens vi har jobba inne, har det også foregått ting ute. En stor kjele med ister har stått på kok på en kokeplate nesten hele helga. Med jevne mellomrom har vi helt og silt av, og nå har vi smulten klar til vi skal steke smultringer til jul. Ureist smult, tenk det!

Så klart til bruk som mulig

En annen fordel med å jobbe på den måten vi gjør, er at vi selv kan tilpasse porsjonene når vi pakker og fryser maten. Hva passer oss?

Karbonadedeigen pakker vi i pakker à 500 gram. Det er passe for vår familie enten det er til en langpannepizza eller taco. Kjøttet vi strimler går i pakker à 750 gram. Det passer perfekt i en gryterett og gir lite til ingen rester de dagene jeg trenger en lettvintmiddag og steker dem med et glass av indisk karakter fra butikken.

En hel del kjøtt marinerer jeg ferdig allerede før det går i fryseren. Indrefiletene, for eksempel, har jeg marinert med blant annet honning og chili, ingefær og kardemomme. Tanken er at jo mer klart til bruk det er når det fryses inn, jo lavere er terskelen for å spise det – selv på en hektisk dag. Eller godværsdag, for den del. Om kjøttet allerede er ferdig marinert når det er meldt et kvarter med grillvær i juli, så er i alle fall ett hinder forsert på vei til middag!

Ribba er ferdig rutet, men ikke ferdig krydret. Å krydre ribba noen dager før jul er jo julemagi i seg selv!

Mange timers jobb og kvalitetstid

Slik holder vi på, hele helga. Pakker, skjærer, strimler, kverner, pakker, merker, fryser, skjærer. Vi har jobba mangfoldige timer. Vi har i alle fall rundet 24 timer til sammen. Når vi også ganger opp med antall personer som har vært i sving, så blir det fort klart at dette er ikke en enmannsjobb!

Vi har et vennepar som alltid, uten unntak, er med oss i slakteuka. Uten dem vet jeg neimen ikke hvordan vi skulle kommet i havn, men vi har gjensidig glede av det. Det er nemlig når vi jobber sånn, mange timer over flere dager, sammen, at vi virkelig får tid til de gode samtalene. Slaktehelga i sær er rett og slett kvalitetstid med venner!

Når vi kjenner behovet for det, setter vi oss på en stol og tar ti minutter med en kaffekopp og noen raske karbohydrater. Det er utrolig hvor mye drivstoff det er i skoleboller fra fryseren og en pose Twist, skal jeg si deg!

Lukta av jul

Når vi møtes søndag morgen er vi ganske trøtte, alle fire. Men, da er det også som regel bare restene som står igjen. Bokstavelig talt også, egentlig, for søndag er medisterdag i slaktetida.

Da lager vi medisterkaker og medisterpølser, og farsen lages typisk av alt kjøtt vi ikke har klart å renskjære for fett og enda mer fett. I år lagde vi medisterfarse av 4,2 kg kjøtt og 1,8 kg fett. Det gav 75 medisterkaker og 19 pølser.

Det er starten på julestria, kanskje mer enn noe annet for meg, når lukta av medistermat sprer seg i huset og over tunet her på Fjellborg. «It’s beginning to smell a lot like Christmas, every where you go.» Og jeg steker dem nå, for legger jeg medisterfarsen i fryseren, så kan du jo gjette hva jeg kan bruke 23 dager på å prokrastinere i desember!

Når vi har jobba en hel helg

Mens jeg steker medisterkaker, rydder de andre. Vasker opp alt som ikke går i oppvaskmaskinen på en av dens tusen runder. Vasker benker, kjøkkenskapfronter (!), håndterer slakteavfall, tar av dekket jeg la over golvet før all jobben begynte. Det er mer enn nok å gjøre for alle.

Vi er slitne, men også takknemlig og fornøyd. For den gode hjelpen i gode venner og tiden vi har hatt sammen. Over all maten vi har arbeidet for å få i hus. Gleden over å ha muligheten til å gjøre alt dette.

Vi har ikke mer enn sagt takk og farvel til vennene våre før ungene kommer hjem. De har vært hos besteforeldrene i helga, slik at vi har kunnet jobbe for full maskin. Det er godt å ha dem hjemme igjen. De har hundre spørsmål om alt vi har gjort og all maten vi har.

Middagen blir enkel, for etter å ha stått på kjøkkenet en hel helg, så er matlaging det siste noen av oss har lyst til! Vi spiser, dusjer, og så er det rett ut i horisontalen etterpå. Godt jobba! En helg som dette tar på, og jeg kjenner det i kroppen i dag også, men om du spør om vi er klare for en ny runde neste år? Ja, da er svaret et høylytt JA og ABSOLUTT!

For, hva hadde vel Fjellborg vært uten grisene våre?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg