Stillhet for meg er …

Jeg verdsetter stillhet. Det må man nok gjøre for å kunne bo her vi bor. Men stillhet for meg er ikke fravær av lyd; stillhet er at det er rom for lyden.

Samme lyd

Tidligere tider skulle jeg gjerne opplevd. Verden i dag er et sted det kan være vanskelig å forsone seg med all den tid den har et tempo det er vanskelig å holde tritt med.

Jeg tenker ofte på det. Hvordan var det før? Hvordan hadde de det da? Jeg tar en slurk av kaffen mens jeg funderer over spørsmålet. En bie på ville veier summer forbi.

Biene, de har levd her i millioner av år, de. Lyden av dem er ikke endret. Det var den samme lyden da mamma var liten, bestemor og hennes mor før der igjen. Lyden av bien er seg selv lik. Lyden av stillheten rundt meg i dette nå gjør at jeg kan høre denne bien, og med ett er stillhet for meg en åpen dør til det hinsidige.

Lyden av livet er favorittlyden min

Les om lyden HER

Stillhet for meg

Nettopp for lydens skyld liker jeg sommeren. Det er som om verden er som den skal være, full av liv og lyst.

Bokfinken som sitter i furua som den pleier og holder sin monolog. Skjærene som hopper rundt på tunet … Jeg kan irritere meg for mye når det kommer til skjærene, men jeg har tatt et valg om å la være. Lyden av skjærene er en del av hverdagen, og jeg liker hverdagen.

Forleden kveld da jeg var på vei i seng hørte jeg kattugla skrike i elvebakkene. Det er en enerverende lyd, men jeg tok meg i å puste lettet ut.

Stillhet for meg er å kunne høre at livet går sin gang. Selv om verden går av hengslene. Selv om menneskeheten ikke vet sitt eget beste. Det vet kan hende ikke kattugla heller, men august er her og kattugla skriker trofast. Det er som det skal være. Noe er det.

Rom for lyd

August betyr også gresshoppesang. «Har gresshoppa vært så høylytt før?» spurte jeg husbonden en kveld da vi forsøkte å se TV i ro og mak. Det kunne han ikke svare meg på. Jeg lukket vinduet, om enn med en følelse av dårlig samvittighet.

Gresshopper kan være intense, men jeg er fast bestemt på å være takknemlig over dem. Jeg vet at jeg ikke kan høre dem til evig tid, og jeg vet at jeg en dag vil savne dem. Dem, som alt annet jeg en dag ikke hører.

Stillhet for meg er å være takknemlig for at det er rom for lyden. For at jeg kan høre livet rundt meg. Det som ikke er på grunn av menneskene, men kanskje heller til tross for.

Er mennesker redde for lyden av stillhet?

Les mine tanker i DETTE innlegget

Stillhet for meg er …

Jeg nipper til kaffen. Tankene vandrer igjen til de som vandret før oss. De hørte også fuglesang og insektenes summing. Også de ble nok avbrutt av menneskelig inngripen fra tid til annen, men ikke med samme frekvens som oss.

En telefon som ringer, en annen som mottar et varsel. Et helikopter som sneier hustaket og en bil som durer forbi.

Det er ikke lydene av menneskene i seg selv som kan drive en til vanvidd fra tid til annen. Snarere er det konsekvensene av akkurat de lydene; det er aldri fred å få. Alltid mer å gjøre, mer å rekke. Når skal vi være?

Stillhet for meg er lyden av å være. Leve i øyeblikket, uten tanke for det som skal komme, må gjøres og kreves. Jeg liker den stillheten og hegner om den som om den var en dyrebar skatt. Kan hende er det akkurat det den egentlig er …

Hva er stillhet for deg?

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg