Produktiv dag

I går ble en produktiv dag på Fjellborg. Jeg har nemlig fått tillatelse av fysioterapeuten til å gå i gang med et særdeles viktig arbeid!

En plan

Mandag morgen var jeg hos fysioterapeuten. Det er fortsatt en kraftig senebetennelse å snakke om, men jeg gjør de riktige tingene for framgang. Veien til friskmeldt er lang, men jeg er ørlite grann bedre nå enn forrige uke som igjen var ørlite grann bedre enn uka før der. Men kära nån, jeg angrer på den dagen jeg måkte snø tidlig i januar!

Og mens jeg tar museskritt mot bedring, kommer veslekælls konfirmasjonsdag i juni mot oss med sjumilssteg. For selve selskapets del er jeg overhodet ikke stressa, men de var disse hosebåndene, da. Jeg vil så gjerne flette dem selv! Så har jeg liksom fått bidra litt til veslekælls bunad litt, jeg også, akkurat som mamma til min. Hun broderte riktig nok hele min, men Vår Herre har gitt oss alle ulike evner.

Derfor har fysioterapeuten min og jeg nå lagt en plan slik at jeg øker sannsynligheten med bort i mot 100% for å komme i mål med båndene. Ja, for litt produktiv er bedre enn ikke produktiv.

En produktiv dag

Fem minutter om gangen. Det er absolutt maks. Men, fem minutter med fletting er mer enn ingen minutter med fletting. Og jeg får lov til å ta flere fem minutter om dagen, bare jeg har tilstrekkelig med hvile mellom.

En helt heldig bevegelse for senebetennelsen min er det ikke, men, som fysioterapeuten og jeg konkluderte med, så er dette antakelig en bedre løsning enn alternativet. Det er å bli enda bedre før jeg tar opp igjen flettingen, men da har jeg også dårligere tid og må kjøre lengre økter om gangen som i sin tur gir økt belastning. Da er det bedre å finne noe som funker nå.

Så, nå er jeg i gang med hosebåndene. I går ble en riktig så produktiv dag, syns jeg. Fem minutter med én times mellomrom gjennom hele dagen – det ble en hel time til sammen, det! Og, på en time blir faktisk ganske mye gjort når man bare har teknikken inne. Jeg har gjort et overslag, og ser at hosebåndene absolutt kan fullføres – med margin – om bedringsprognosen min bare holder seg stabil fra nå. Puh!

Produktiv dag på flere vis

Jeg fikk i det hele tatt gjort mye i går. Tilnærmet en normal dag i mai var det ikke, men en normal dag er ganske langt unna uansett. Så lenge jeg får gjort noe, er jeg fornøyd.

Én ting var jo denne hosebåndsflettinga, men jeg fikk også strøket festdraktskjortene til de to yngste. Rett nok med seks timers mellomrom, men de er så strøkne og fine som om de skulle vært strøket med høyrehånd. Normalt sett tar jeg jo alle 17. mai-skjortene samtidig, uten å nappe ut stikkontakta i jernet før alle er klare, men én skjorte her og én skjorte der blir uansett til fem.

Mai kan lett bli stressende. Trenger du noen tips mot stresset?
Ta en titt HER

Jeg klarte også å plukke granskudd i går. Nå var de helt perfekte på trærne bak huset her, så da var det bare å fylle kjelen. Egentlig skal man ikke ribbe et tre for skudd, men akkurat ved huskestativet gjør jeg det, så slipper vi å beskjære det siden.

Nysgjerrig på hva du kan lage av granskudd? For ja, de er spiselige!
Ta en titt HER

En kostnad

Jeg skal ikke ljuge. At dagen i går var så produktiv som den var, merkes i dag. Jeg burde kanskje sett det komme, men aktivitetstilpasning er jo også et spørsmål om å teste grenser. Det viktigste er at jeg lærte, og tilpasset dagen i dag.

Jeg har opprettholdt hosebåndflettingen, men alt annet har jeg latt vente for å fortsette på det i morgen. All den tid jeg har hatt en ny ettermiddag og kveld som lærer i Tradisjonsmat for kulturskolen i Indre Østfold i dag, har nok totalbelastningen blitt stor nok i alle fall.

Det er en øvelse, det der. Alle må vi gjennom den fra tid til annen. Min største utfordring, sånn overordnet sett, er egentlig å håndtere alle de oppgavene jeg ikke får fullført. Jeg liker absolutt ikke å begynne på et nytt prosjekt før jeg er ferdig med et annet; det blir for mange løse tråder og åpne oppgaver, og det stresser meg. Samtidig har jeg ikke noe annet valg nå fordi jeg må variere oppgavene for variert belastning. Jeg blir gæren, men innser også at det nettopp derfor ikke bare er en god øvelse for meg, men også viktig. Det er jo utenfor komfortsonen det skjer utvikling.

I morra håper jeg imidlertid vi får lukket et prosjekt som har stått åpent lenge her på Fjellborg! Hva det er? Jeg skal fortelle mer på fredag, etter Prosjekt Henriette i morra. Følg med!