Framover er riktig retning

Framover er riktig retning. Det har vært mitt mantra denne uka, selv om det kanskje kan diskuteres hvorvidt det er framover eller tilbake som er rette form.

Tilbake i rytmen

Da jeg våknet mandag, var følelsen av å ha fått nok, sterk i meg. Nok sofa. Nok unntak fra hverdagen. Ikke slik å forstå at jeg tenkte å la alle planer om en fornuftig rekonvalesens ette ryggoperasjonen kastes på båten, men jeg ville i det minste ta rytmen i hverdagen tilbake igjen. Det betød å komme seg ut på tur.

Én lang tur, som vanlig, går ikke enda, men flere små? Det går fint. Du og du så deilig å kjenne bena bære seg, litt lenger unna dørterskelen enn dagen før. Og litt lenger unna, det er litt lenger framover.

Etter en gåtur, litt hvile. Så litt husarbeid, deretter lunsj og mer hvile. Og omelett til lunsj, det er også et tegn på bedring, for det betyr at jeg orker å stå lenger ved kjøkkenbenken enn å smøre meg et par knekkebrød.

Jeg holdt imidlertid litt igjen på mandag, for da hadde jeg sagt ja til å holde to planlagte foredrag på Moss bibliotek i forbindelse med ØKOUKA 2026. Det var det verdt å spare noen krefter til, og de strakk til med såpass margin at jeg virkelig kunne glede meg over å være til stede. Såpass at jeg ikke husket på å ta et eneste bilde i løpet av kvelden.

Ett skritt videre

Likevel var jeg sliten dagen derpå. Det hadde jeg imidlertid tatt høyde for, og planene tirsdag formiddag var å holde meg i ro og å hvile. Men, jeg gikk mine små turer og gjorde øvelsene fra fysioterapeuten.

På ettermiddagen fikk jeg dessuten endelig tatt stingene etter operasjonen. Bilder fra det skal jeg spare den gemene hop, men jeg kan bekrefte at det var en befriende følelse. Enn å kunne klø seg skikkelig, da? Deilig! Med stingene fjernet, følte jeg dessuten å ha tatt et stort skritt framover i bedringsprosessen. Ikke at det egentlig gjorde store forskjellen, men det gav i det minste én ting mindre å tenke på.

Stingene var en sykepleiernabo så snill å hjelpe meg med, og hun var knapt ute av døra før vi satt benket rundt middagsbordet. Tirsdag er alltid en hektisk dag på Fjellborg. Ungene og husbonden har speideren hver tirsdag, og jeg skulle på foreldremøte. Det er den tiden på året.

Framover er riktig retning

Onsdag våknet vi til sol. Det er utrolig hva det gir av ekstra krefter.

Gåtreningen hadde på det tidspunktet bragt meg så langt framover at jeg var kommet til yttergrensa av grenda vår. Det er ikke langt, men alt er også relativt.

Tenk bare å kunne gå forbi fossen igjen, og se på det buldrende vannet på sin ferd fra skauen til ælva etter gårsdagens regn.

Da jeg kom inn på tunet hjemme igjen, hadde jeg fortsatt såpass å gå på at jeg tok en tur i drivhuset på vei inn. Jeg fikk høstet inn noen tomater, og det føltes også som et skritt framover. Å kunne gjøre noe hverdagslig igjen, liksom.

Fortsatt grønne tomater?
Les hva du kan gjøre HER

Etter litt hvile og lunsj, var det tid for en ny tur (og sånn går nå dagene). Da jeg kom tilbake fra den, tok jeg tak i kassa ved trappa her. Forrige uke hadde husbonden kjøpt lyng for meg, og onsdag fikk jeg den endelig i jorda.

Om kvelden var det ungenes tur til å gå tur. Veslebonden og nabojenta hadde nemlig bestemt seg for å gå å fiske, og veslebror kom stormende inn her og lurte fælt på om han fikk bli med. «Jeg skal ha på vest», forsikret han. «Jeg fikk lov, jeg fikk lov, jeg fikk lov!» ropte han til de to andre da han rundet hushjørnet – med flytevesten på og et stort smil.

De ble borte en god stund, og det gikk mot leggetid da jeg begynte å speide etter den oransje vesten i vinduet. Jeg lot likevel være å kalle ham hjem. Det ble tidsnok mørkt i alle fall, og noen ganger må gleden over å få lov til noe som store barn får lov til, overstige rutinene. Og ganske riktig: Før sola var nede, var ungen hjemme og ganske snart etter i seng. Blid og fornøyd. «Vi fikk nesten fisk!»

Framover er riktig retning

Torsdag tok jeg tak og gjorde rent her hjemme.

Det var vel i grunnen da jeg begynte å lure litt på om det skal gå framover eller tilbake når noe går i riktig retning. For, det å være tilbake i form, såpass at man klarer noe, det er jo også framgang?

At det hadde sin pris, har jeg allerede blogget om, så det skal jeg ikke gjenta her, men jeg mener fortsatt at det var verdt det. Ikke minst for hyggen med å høstpynte litt senere.

Kvelden tilbragte jeg i sofaen. Egentlig hadde jeg tenkt til å se en film, men jeg endte i stedet med å sitte og studere flightradar24 (det er forbausende god underholdning, faktisk). Veslekæll var nemlig på vei til Norge! Livets første flytur, helt alene, på vei til gamlelandet – for en speidertur som i sin tur var en oppvarming til en ny utenlandstur. Nemlig World Scout Jamboree i Polen neste år.

Husbonden tok ham i mot, og fraktet ham trygt videre.

Framover mot helg

Fredag opprant med sol på ny.

På vei til formiddagens første gåtur, kunne jeg konstatere at årets kornavling er klar for høsting. En tredjedel har lagt seg, men ellers ser det jo greit ut?

Rasmus gav imidlertid en god dag i både solskinn og kornhøsten. Han ville bare kose, da jeg kom inn fra lufteturen min, klar for litt hvile.

Omsider kom veslebonden og veslebror hjem fra skolen. De gikk rett i gang med å rydde rommene sine, tørke støv og støvsuge. Det er fast takst hver fredag.

Da de var ferdige, hadde jeg middagen klar. Pizza på fredag, det er også fast takst. Vi var imidlertid bare tre til middag, for husbonden var fortsatt på jobb. Det gikk imidlertid framover for ham også, for det var i det minste fortsatt lyst da han kom hjem. Da var ungene dratt på fredagsdisco på skolen, og vipps, så var den dagen også gått.

Lørdag, foredrag og Lego

I går morges dro jeg til Rakkestad for et nytt foredrag i anledning ØKOUKA. Denne gang hos Fru Blom. Denne gang også uten åndsnærværelse nok til å huske på å ta bilder, men det viktigste er vel åndsnærværelse nok til å formidle det jeg ønsker på foredraget. I går snakket jeg om sjølberging for vanlige folk.

Da jeg kom hjem, var husbonden dratt på jobb på ny. Livet med egen bedrift er ikke et liv med faste arbeidstider, og noen ganger må kabalen gå opp.

Ute blåste det kattunger og trillebårer, og inne kjedet ungene seg – helt til jeg foreslo at de kunne ta med seg legoen ned i gamlestua. Det var det siste jeg så til dem i går, før middag og Alle mot 1. Da var også husbonden hjemme igjen.

Framover eller bakover?

I dag har hele familien vært på biltur. Veslekæll skulle tilbake til London etter å ha vært på speidertur, og vi reiste til Vestfold for å hente ham og kjøre ham til Gardermoen. Det har også fått meg til å tenke litt på både framover og bakover, for det er jo unektelig litt rart å skulle sende ungen sin fram og tilbake mellom to land på den måten vi gjør nå. Likevel er det jo en måte å ta ham framover i livet på også, det å la ham teste sine egne vinger. Å la ham få lov til å utforske verden og være selvstendig.

Vi fikk tre timer sammen. Tre dyrebare timer med tid til spørsmål, prat og klemmer. Litt trist å si morna på flyplassen var det, men nå er det under en uke til vi sees igjen. Når vi går til høstferie her om noen dager, skal vi reise på besøk for å se hvordan hverdagslivet til storebror er i et annet land.

I skrivende stund er veslekæll oppe i lufta. Her hjemme har ungene vært på fisketur igjen, og ellers har vi bare ligget på lading til en ny morgendag og uke. Hva den vil bringe, vil tiden vise, men forhåpentligvis tar også neste uke oss framover? Én ting er i alle fall sikkert: Den som lever (og titter innom Hverdagen på Fjellborg) får se!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg