Jeg kan kjøre traktor

Det er lenge siden jeg lærte meg å håndtere traktoren, men nå kan jeg kjøre traktor – helt lovlig! Jeg har nemlig hatt et hemmelig prosjekt siden februar.

Nervepirrende dag

Den følelsen jeg våknet med i dag, er det lenge siden jeg har hatt. Mens jeg satt og spiste frokost, forsøkte jeg å finne ut av når sist jeg hadde følt på et tilsvarende ubehag. Jeg kunne faktisk ikke huske det.

Det har vært mange dager som ikke har vært så ålreite. For eksempel er det aldri sånn at man ser fram til å gå i begravelse. Likevel er det en situasjon man har noenlunde kontroll over selv. Du vet hva som kommer, hvordan du håndterer det og hvordan du skal komme deg gjennom det. Slik følte jeg det ikke for dagen i dag.

Paradoksalt nok. For utfallet av dagen stod og falt på helt og fullt min egen innsats. Min egen kunnskap og evne til å sette den ut i live. I dag hadde jeg nemlig oppkjøring!

Jeg kunne kjøre traktor, men …

Jeg kan kjøre traktor. Det har jeg kunnet en god stund. Det har bare vært ett problem: Jeg har ikke kunnet kjøre den lovlig.

Innenfor tomtegrensene har jeg likevel gjort det, for her har jeg ikke løpt noen risiko ved å gjøre det. På veien, derimot; jeg har ikke vært villig til å spille hasard med sertifikatet mitt fordi tilfeldighetene ikke gav meg en T stemplet i det den gang jeg tok det.

Det har bydd på en del frustrasjon i hverdagen. Særlig etter at husbonden begynte for seg selv og er mye bortreist i forbindelse med arbeid. Jeg har ikke engang kunnet brøyte gårdstunet her på egenhånd og lovlig vis, for da må traktoren en tur ut på fylkesveien som går forbi. Sånt blir det selvsagt mye god trim av, men det finnes også andre situasjoner.

Sånn som når husbonden helst skulle ha sett at jeg kunne ha hentet ett eller annet med henger og jeg ikke har kunnet. Campingferier er en annen historie.

To pluss én oppdagelse

Så var det da også husbonden som tok grep. Helt tilfeldig kom han i vinter over en konkurranse der man kunne vinne muligheten til å ta klasse BE («hengerlappen») til kampanjepris. I en bisetning en sen kveld, nevnte han at han hadde meldt meg på den konkurransen.

Et par kvelder senere fikk jeg en telefon. «Hei, jeg ringer fra VIP Trafikkskole», sa det i den andre enden. «Ja, det gjør du vel», svarte jeg og lo. Så måtte jeg ut med historien om traktoren og hengeren og hvordan husbonden og jeg antakelig hadde litt forskjellig motivasjon for dette prosjektet. Husbonden på sin side, var jo mest opptatt av denne hengeren. Jeg, derimot, jeg vil bare kjøre traktor. Lovlig.

Men, sånn gikk det altså til at jeg mandag 9. februar dukket opp på min første kjøretime på over to tiår. Jeg oppdaget raskt to ting:

• Du må ikke være trollmann for å kunne rygge med henger
• Ungdomskilden er reell – du må bare ta noen kjøretimer og øvelseskjøre med fatter’n, så er du 17 år igjen som ved et blunk

Jeg oppdaget forresten én ting til! Eller, det var vel snarere husbonden som gjorde den oppdagelsen, og det er at det er dumt å sende kona på lastesikringskurs, for da kommer du ikke unna dersom du ikke har sikret hengerlasten din 100 % etter læreboka. Det ble en tøff kveld for enkelte. Kremt.

Et hemmelig prosjekt

At jeg har jobbet for å kunne kjøre traktor (og henger) i løpet av vinteren og våren, har jeg ikke sagt så forferdelig mye om. Pappa har selvsagt visst det, for han har måttet ut å øvelsekjøre med jentungen igjen (husbonden spurte jeg ikke engang, for ekteskapet vårt betyr for mye for meg), også har noen venner visst om det. Ellers har jeg ligget lavt i terrenget.

Jeg liker det best sånn. Holde på med mitt i det stille til jeg kan det, og så kan jeg si det høyt etterpå. Jeg hadde nok press på meg i formiddag om ikke alle skulle ha visst det i tillegg. «Alle» står jo på den oppkjøringa, har jeg blitt fortalt, og tenk om jeg ikke fikk det til!

Men, jeg fikk det til! Jeg kan kjøre traktor (og henger, da) lovlig! Litt usikker på dommen var jeg da sensor satt og skrev i en liten evighet etter oppkjøring, men jeg fikk bare gode skussmål på alt jeg foretok meg. Og først da, da han sa at prøven var bestått, pustet jeg for første gang i dag skikkelig.

Jeg kan kjøre traktor

Så nå, nå kan jeg kjøre traktor så mye jeg bare orker. Hvor jeg vil! Rett nok får ikke traktoren gjøre mer enn 40 km/t og veie mer enn 25 000 kg, men det er nå grenser for hva denne Fiaten vår er i stand til også, da. Jeg har øvelsesrygga (!) med henger på den også, så det skal ikke stå på det heller.

Jeg er letta, men kanskje aller mest stolt. Det er kjempemorsomt å lære nye ting, og dette har virkelig vært gøy å lære. Verdensmester på å rygge med henger er jeg på ingen måte etter bare to måneders trening, men det er veldig godt å kjenne på mestringen og tryggheten. Jeg får det til, og uten mer knoting enn rygging.

Også var det denne selvstendigheten, da. Nå kan jeg kjøre traktor. Jeg kan brøyte snøen, kjøre møkka og ellers forflytte meg etter behov og ikke tomtegrenser. Dessuten; i fjor sommer lærte jeg meg å mestre båten vår – nå kan jeg frakte den til og fra ælva helt selv også! Små ting, som ikke egentlig har vært et problem i hverdagen, men som likevel er veldig greit at jeg nå kan fikse. Helt selv!

Traktor er kjekt å ha!
Se bare HER

Men, utenfor Norges grenser kan jeg enda ikke kjøre. Jeg har nemlig bare en midlertidig kjøretillatelse, og da damen i skranken spurte om jeg trengte tillatelse for å reise til Sverige, takket jeg pent nei. «Så lenge jeg kan kjøre traktor, jeg, så får andre ta seg av harryhandling.» Og fram til det nye sertifikatet mitt med BE og T kommer i posten, så kan jeg jo bare nyte siste rest av denne ungdomskilden, som et hvitt A4-ark med stempel fra Statens Vegvesen på at jeg kan kjøre bil jo er.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg