Tyttebærtur med bestefar

I dag har jeg vært på tyttebærtur med bestefar. Det har vært en koselig dag for oss begge, med arbeid og fellesskap i felles gleder.

En kaffitår

«Nei, nå tar vi oss en kaffitår først», sier bestefar. Vi slår oss ned på en naturens benk; et tre som har veltet i skauen for så mange år siden at treverket er blitt grått.

«Det var godt», sier bestefar. Jeg sier meg enig. Kaffe er godt. Vi har hver vår termos med oss. Min er fylt med kokkaffe, som alltid når jeg er på tur. Vi har akkurat lagt drøye to kilometer bak oss. Nå er vi klare for å sette i gang med selve formålet med turen: Å plukke tyttebær.

«Ja, det er bare å pelle i vei», sier bestefar. Jeg er allerede i gang. Det er mange år siden sist jeg plukket bær med bærplukker, så det går litt trått til å begynne med. Egentlig er jeg altfor nøyaktig av meg til å kunne gre lyngen med plukker, men når man peller bær med bestefar kan jeg ikke bekjenne meg av finpelling. Det vil gi så sørgelig få bær i spannet at det vil være rent pinlig. Bestefar er en storplukker av rang.

Skauen er et sted for både arbeid og rekreasjon.
Les mer HER

På tyttebærtur

Bestefar ringte i går ettermiddag. Han lurte på om jeg brydde meg noe om bjørnebær. «Ja, det er godt. Særlig varme ved siden av vaniljeis», svarte jeg. «Da har jeg noen du kan få av meg,» sa han. Og så snakket vi litt om bær, og vipps! Så var det bestemt at vi skulle på tyttebærtur i formiddag.

Det har vært på tale flere ganger, men så har det liksom ikke blitt noe av. Bær har jeg likevel fått i fryseren. Så sent som på mandag var bestefar innom her med en liter tyttebær. De bærene kom som på bestilling, for akkurat da han kom, stod jeg og rørte de aller siste tyttebærene jeg hadde hatt i fryseboksen. Kjøttkakene lå og freste i panna.

Henriettes kjøttkaker, som smaker akkurat som bestemors sine!
Få oppskrift HER

Men, i dag lå alt til rette for en tyttebærtur. Alle husets små og store menn var opptatt med sitt, regntunge skyer holdt seg på avstand for første gang på mange dager – og bestefar og jeg hadde hele dagen å ta av til å plukke bær.

Systematisk til verks

«Det er så moro å pelle bær», sier bestefar. «Kjempemoro!» svarer jeg entusiastisk. Jeg syns det er gøy å plukke bær. Eller pelle, da, som vi gjør. Og jeg vet nok hvor jeg har det fra, for mens jeg går der og grer lyngen med bærpelleren, så kommer jeg på et minne som er så gammelt at jeg har vanskelig for å tidfeste det. «Du må pelle deg ferdig på et sted, Camilla, ikke ta bare ett bær her og ett der.»

Om det var bestemor eller bestefar som gav meg denne nærmest grunnsetningen for bærpelling, husker jeg ikke, men jeg har et minne av oss tre i skauen her. Jeg var nok veldig lita. Jeg har vært heldig, for jeg har fått være med på sånne ting fra jeg kunne stå på bena.

Litt etter humrer jeg for meg selv. «Du er nøye når du peller», sier bestefar. «Det er tomt etter deg, der du har vært.»

Tyttebærtur med felles glede

«Nei, skal vi ta oss litt mat?» spør bestefar. Igjen setter vi oss på den fine benken. Lang nok til en hel familie, men akkurat nå er det bare bestefar og meg. Jeg finner fram den gamle matboksen min. Den som alle ungene her syns er så fin, men samtidig veldig rar fordi den er så gammel. Jeg fikk den da jeg var seks år gammel, og den er bare kjent som mammas matboks. Bulket og fæl, men all mat som er innom den smaker ekstra godt. Matpakkemat. I dag: På tyttebærtur med bestefar.

«Detta var koselig, gett», sier bestefar. «Ja», svarer jeg. Så spiser vi videre. Bestefar og jeg har mange fine samtaler om dypt og grunt, men vi kan også være stille sammen. Det er godt. Jeg liker den trygge roen som omslutter oss i stillheten når vi arbeider. I fellesskap, på tvers av generasjoner, men i felles glede.

Bestefar plukker litervis med bær hvert eneste år. Fryseboksen er stappfull, men han syns det er så gøy at han ikke klarer å la være. Jeg skjønner godt hva han mener. «Det er akkurat som når du skraper ren isskåla etter dessert», sier jeg. «Det er liksom ikke mulig å stoppe før det er tomt!» Bestefar smiler og nikker.

En tyttebærtur som gleder mange ganger

Vi tar en kaffitår til. Fyller enda en peller hver. Så blir vi enig om at det får være nok for i dag. «Bærene skal tross alt bæres ut av skauen også», sier bestefar. Det hadde jeg helt glemt. Vi har gått og pellet bær. I to timer? Tre? Jeg har kikket på klokka like lite som på telefonen. På tyttebærtur bare er man.

På vei tilbake til bilen går vi og snakker sammen. «Så rart at ikke flere er ute og peller bær? Gratis trim, gratis mat og masse frisk luft.» Begge spør, men ingen har svaret. Etter en snau halvtime når vi bilen. Vi justerer blodsukkeret litt begge to, og så drar vi hjem.

I kjelleren til bestefar renser vi alle tyttebærene. Hvor mange det ble? Sju liter? Åtte, kanskje? Mange. Nok til mange kjøttkaker. Kanskje tusen! Og ribba på julaften og restene dagen etter. Og hver gang jeg spiser rørte tyttebær, så skal jeg tenke på en tyttebærtur i begynnelsen av september sammen med bestefar. Den turen skal glede mange ganger.

Og selvsagt fikk jeg en diger bolle med bjørnebær med meg hjem også. Nå blir det desser til alle kjøttkakene.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg