Detaljene i fokus

Denne uka har detaljene vært i fokus. Kanskje helt uten at vi egentlig forstod det, men i bakspeilet? Da ser alt annerledes ut.

Beskrivende følelse

Morgenene er blitt kjølige og rå den siste uka. Ikke så rart, kanskje, for regnskurene kommer tett. Gresset er mer vått enn tørt, og det er en øvelse å tusle inn fra hengekøya når klokka har ringt, uten å bli bløt på sokkelesten.

Da er det godt å komme inn til frokost. Varm kaffe. Karre seg opp av søvnens vugge som Mummitrollet og Mummimamma av kaffen. Skal vi se litt på detaljene, så sier vel blikket til sistnevnte i grunnen det meste, en mandagsmorgen?

Men, bevares! Vi våknet og kom oss i gang den dagen også, her på Fjellborg. Mye er gjort med en kaffekopp og en matbit. Selv om jeg er litt i tvil om hvorvidt Kosehøna er enig?

Hun er ikke så trøtt som hun kan se ut som på bildet, altså. Egentlig hoppet hun rundt og fulgte ivrig med på at jeg gjorde styrkeøvelsene mine skikkelig. Flere som har trøbbel med sånt når de driver med hverdagslige sysler? At høna flyr i bena på en?

Som på bestilling

På mandag hadde vi kjøttkaker til middag. Da jeg satte opp middagslista sist, fikk mandagene en del av de litt mer tidkrevende rettene på menyen. Det er nemlig en dag jeg ofte har litt ekstra tid å legge på matlagingen, og enda så enkel mat kjøttkaker er, så tar det tid!

Kjøttkaker lager jeg etter Henriette Schønberg Erkens oppskrift.
Du finner den HER

Selv om det er kjøttkaka som er fristelsen, så ligger likevel smaken i detaljene. Kombinasjonen av alt på tallerkenen er jo det som gjør retten så himmelsk! Og da var det jammen flaks at bestefar kom innom, for han reddet tyttebærsyltetøyet den middagen.

Jeg hadde nemlig tatt den aller siste posen med tyttebær som lå i fryseboksen for å røre syltetøy til middagen. Det var bare det, at i det kaoset som oppstod da alt truet med å koke over samtidig, så glemte jeg å dele sukkermengden per kilo på hundre og pøste på! Jeg hadde jo langt fra en kilo å røre på, men klarte heldigvis å redde inn sukkersjokket ved å fylle på med de bærene bestefar kom innom med.

Etter middag renset jeg resten av bærene og la i fryseren. Samtidig som jeg tok en kaffekopp og prakket de fire siste kjøttkakene på hussnekker’n vår som kom innom for å hente noe.

Det ligger i detaljene

Tirsdag hadde husbonden hjemmekontor. Det er ikke lenger så fryktelig ofte han har på dagtid, som regel er det kveldene som går til den slags. Dermed var det også veldig hyggelig med selskap til lunsj, for én gangs skyld. Da gjorde jeg noe som ikke er gjort på lang, lang tid her: Jeg tente lys på kjøkkenbordet til et måltid.

Hyggen ligger i detaljene, ikke sant? Og nå er vi der igjen, at et stearinlys på bordet føles helt naturlig og liksom hører hjemme. September har tatt mye regn med seg så langt, men jammen mye hygge også.

Tirsdagen for øvrig gikk til å klippe ned bringebærbusker, bake franksbrød og kavringer for min del, før det var å sende helen hurven av unger og mann avgårde på speideren.

Kavringene gjorde stor suksess!
Les mer i Prosjekt Henriette HER

Insektshotell på do

Onsdag var en dag som gikk litt på halv tolv, her. Jeg var ikke helt i slaget og hadde flere i familien med meg i den båten. Samtidig går jo hverdagen sin gang, og dagen gikk i grunnen med til logistikk.

Torsdag var en ny dag, og den startet med at veslebror kunne konstatere at vi har fått insektshotell på do. Den ungen får med seg en hver detalj. Også det som kameraet ikke klarte å fange i ett bilde, for det så vitterlig ut som vi hadde startet hotell.

Det er ledlysene som trekker de inn om kvelden. Vi ser det i alle rom som har ledbelysning, særlig i vinduene. De trekker insektene til seg som om vi drev et femstjerners hotell uten å ta betalt for rommene. Vi har fluenetting for alle vinduene som står åpne, men de minste kommer seg likevel gjennom de små hullene og flytter inn.

De måtte imidlertid sjekke ut utpå formiddagen. Jeg tok helgevasken allerede torsdag, og da var jeg ikke nådig med støvsugeren.

Fokus på detaljer

Fredag morgen kom veslebror nok en gang ut fra do med en ny oppdagelse å melde. «Mamma? Har du sett vanndråpen på planta på do?»

Det hadde jeg faktisk gjort, men jeg syntes det var artig at også veslebror hadde lagt merke til en slik liten detalj. «Ikke ta den bort! Den er så fin!»

Og hvem kan egentlig ta bort en slik vakker dråpe? Som i sin enkelhet rommer hele verden, bare man ser nøye nok etter. Dessuten, om ikke alle kanskje legger merke til en slik detalj, så minner den i alle fall oss som gjør det på faktisk å legge merke til omgivelsene rundt oss. Ikke bare sveipe over med et raskt overblikk og farte videre.

Hele huset i bruk

Om ettermiddagen fikk vi gjester. Venner vi har hatt nesten like lenge som vi har vært gift. Før vi fikk barn møttes vi jevnlig og spiste middag hos hverandre annen hver gang. Så fikk vi tre barn hver på omtrent samme tid, og ble bundet opp til leggetider som ikke var så lette å tøye med lang reisevei mellom oss.

De siste årene har vi klart å gjenoppta tradisjonen igjen, og møtes når vi får det til – gjerne på en fredag – for middag sammen. Denne gangen var vi hos oss. Selv om vi spiste på kjøkkenet, og jeg hadde noe så enkelt som gulasj på menyen, dekket jeg likevel med finserviset. Bare for at det var så lenge siden sist vi hadde hatt anledning til å møtes. Det ligger i detaljene, sant?

Gulasj har blitt en rett vi lager igjen og igjen. Enkelt, godt, varmende.
Du finner oppskriften jeg bruker HER

Og for første gang på nesten to år (!) kunne vi bruke hele huset da vi hadde besøk! Hele andre etasje var jo under renovering i fjor, og da stod gamlestua fylt til taket av alt som hørte andre etasje til. I år har vi jo hatt store deler av første etasje under oppussing, men på fredag kunne vi altså innvie gamlestua for besøk igjen.

Det føltes nesten ut som at det var oss selv som var på besøk. Så uvant var det å sitte i stua igjen med gjester. Med våre møbler, men liksom ikke vårt likevel. Det er jo så nytt at vi faktisk må bli kjent med gamlestua vår på nytt. Men du og du så deilig det var at vi voksne kunne sitte et sted å prate i fred om alt vi hadde på hjertet, mens ungene kunne leke på rommene oppe, spise kake på kjøkkenet og se på film i TV-stua.

Detaljer preget i minnet

Med fredagens hyggelige ettermiddag og kveld i minnet, var vi klare for lørdag. Alle skulle ut på tur! Ja, veslekæll hadde forresten dratt avgårde allerede på fredag. Han har vært på konfirmasjonsleir i helgen. De to yngste og husbonden skulle på speidertur og reiste like etter frokost.

Jeg rakk akkurat å bytte innhold i oppvaskmaskinen før jeg også reiste. Jeg skulle jo på tyttebærtur med bestefar!

Det ble en veldig hyggelig tur!
Bli med HER

Vel hjemme igjen satt turen godt i både ben og rygg, akkurat som at en hver detalj fra dagen var preget i hukommelsen som et vakkert minne fra en tidlig høstdag. Den turen skal jeg leve på lenge, og det tror jeg nok bestefar gjør også.

Jeg varmet litt middagsrester fra dagen før, og tok noen av bjørnebærene jeg fikk med hjem fra bestefar til dessert sammen med en klump is. Jeg tok en tidlig kveld foran TV og ruslet til sist ut i hengekøya, men måtte stoppe opp litt på tunet, bare for å se på himmelen.

Den neste fulle månen som gjemte seg rett bak mønet og lyste opp himmelen så alle dens vakre detaljer kom til syne i den sene kveldstimen.

Så krøp jeg ned under dyna i hengekøya, leste noen sider i boken min og sovnet.

En uke full av detaljer

I dag har det vært søndag som en søndag skal være. Hvile. Det har vi saktens trengt alle mann. Fra tyttebærplukkeren til den hjemvendte konfirmantsønnen og de tre speiderne.

Bak oss har vi lagt en fin uke, syns jeg. Hverdager i hopetall, men alle så fulle av små detaljer som har satt seg i minnet som små knagger å henge årets høst på. Du vet, sånne knagger som når vi om noen år ser tilbake på en bestemt tid, og derfor husker den for det ene eller det andre.

I morra knekker vi til med nye ukedager å fylle. For vår del blir det en uke som fylles av mye logistikk og litt mindre høstarbeid, er jeg redd, men jeg håper likevel å få sneket litt høsting og luking og rensing inn mellom slagene og regnbygene. Uansett er jeg klar for hva enn dagene måtte bringe, og så skal jeg prøve å huske på detaljene neste uke også. Virkelig se så jeg er sikker på at jeg lever og ikke bare er.

Og du? Titter du innom Hverdagen på Fjellborg igjen da også? Du er varmt velkommen!

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg