Skauen – fristed og arbeidsplass

Jeg har gått mange turer i skauen i vinter. På vinteren er det mitt fristed. Gjennom våren og sommeren holder jeg meg stort sett unna, for jeg er så redd for orm. Men, når sensommeren og høsten kommer igjen er skauen min. Da er det min arbeidsplass.

Med blåbær i tankene

Hvordan skauens betydning skifter med årstidene har jeg tenkt mye over på turene mine. Når jeg har gått over liene fulle av blåbærlyng en iskald vintermorgen mens sola knapt ser over åsen. Tenk, at om noen måneder skal jeg gå her igjen!

Da skal jeg ha med bærspannet og en kurv med matboks og kaffetermos. Bare tanken gjør at jeg nesten får lyst til å kaste meg ned på alle fire for å begynne plukkingen. Det må imidlertid bli med lysten enn så lenge, for ennå er det lenge til blåbærene blomstrer og gror. Men tanken, den kan jeg nyte. Nesten like mye som blåbærturen i seg selv.

Noe av det beste jeg vet er blå arbeidsdager!

Les om en slik en HER

Og tankene raser videre, til blåbærsaft og nystekte pannekaker. Det er nesten så duften av vafler kiler i nesa, selv om det ikke lukter annet enn kald skau og barnåler rundt meg.

Skauen er alt

Jeg kan like skauen for så mange grunner. Ja, jeg vet knapt hvordan jeg skulle ha overlevd hadde det ikke vært for den. Det er til skauen jeg tyr, enten det er i glede eller sorg. Skauen er stedet både når jeg har for lite energi eller også for mye.

Kan hende er det for at jeg er oppvokst så tett på den. Kan hende bare ligger det også i genene mine. Jeg er ikke den eneste i familien som liker å tilbringe dagene langt til skogs, og gjerne med et bærspann.

Men jeg syns det er så fint, at det finnes noe slikt til som skauen, som kan fungere både som fristed og arbeidsplass. Det er ikke mange steder som kan gi en så i både pose og sekk som skauen. Om vinteren finner jeg hvile og rekreasjon; riktig lader opp til arbeidet som følger med våren, lyset og sommeren. Når sommeren er på hell er det der jeg arbeider. Sanker ville vekster og bunkrer opp i matlageret. Matauke er en fin ting.

Skauen er alt. Også stillhet, men er vi mennesker redd for stillhet?

Les er HER

Fristed i dag, arbeidsplass i morgen

Jeg trekker været. Et skikkelig magadrag som plasserer skuldrene akkurat der de skal være. Sola når ikke til blåbærtuene akkurat nå, men snart. Snart våkner hele skauen til liv, og maten skal gro der også, samtidig som vi arbeider her nedenfor med den maten vi dyrker.

Heldigvis trenger vi ikke vente så veldig lenge før det er mat å hente i skauen!

Les om granskuddsanking HER

Når man snakker om landlig idyll, så er det kanskje nettopp det som er idyll for meg: At arbeidsplassene og fristedene er de samme. Hvorfor skal jeg fare langt avgårde når skauen står der og lokker? Med høye trekroner, fuglekvitter og et luftig drag over åsen hvor jeg kan sitte med matpakka og se på solnedgangen? Hva skal jeg vel langt avsted for å se, når jeg en varm sommerkveld bare kan slenge håndkledet over armen og rusle ned til elva for et bad. Der jeg tidligere på dagen var og sjekket fiskegarnet vi satte kvelden før.

Fristed i dag, arbeidsplass i morgen. Jeg syns det er fint. Og jeg har gledet meg over å se blåbærriset stå der med snø om føttene. Det er som om vi har hatt en hemmelighet, det og jeg. En avtale om å møtes igjen når sola når over åskanten, og da skal jeg lette riset for børen den bærer for min skyld. Det er noe å være takknemlig for, det. Maten, og gleden det på alle måter gir å sanke den. Eller å vente på.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg