Nærmer våren seg?
Nærmer våren seg? Det begynner sjølbergeren å lure på. Ikke for at jeg er så utålmodig, men for at den virkelige vinteren uteblir. Begynner jeg å få det travelt?
Liv i bikubene?
Mandag kveld var jeg på møte i det lokale birøkterlaget. Som vi alltid gjør på januarmøtet, tok vi en gjennomgang av fjoråret hos hver enkelt. Samtidig var det også stor spenning knyttet til hvorvidt bifolkene våre har klart seg gjennom vinteren. Var det noen som hadde sett til dem ennå?
Det var det, og de kunne melde om at enkelte av bifolkene var i ferd med å løse opp vinterklasen allerede. Nærmer våren seg, mon tro? Når biene ikke lenger sitter i klase, betyr det at de gjør seg klare til å yngle og forberede kommende sesongs arbeidsstyrke. Noen hadde til og med sett en enslig bie på flytur, så noe er kanskje i ferd med å skje?

Selv har jeg ikke vært i bigården min enda, men jeg kjente umiddelbart på at tiden og jeg ikke er helt i takt. Det er da vitterlig vinter enda? Men jammen, så er februar bare tre dager unna. Jeg skal på ingen måte sitte her og låte og klage over en lang vinter, men jeg innser at våren nærmer seg.
Våren nærmer seg
Våren nærmer seg, ja, men ikke slik å forstå at jeg har begynt å se etter hestehov. Ei heller tenke på lette vårsko. Her snør og regner og sludder det om hverandre hver eneste dag. Vi fyrer i vedkomfyren og bruker stillongs og votter og lue og alt som hører vinteren til.

Like fullt må sjølbergeren i meg begynne å våkne fra vinterdvale. Når februar nå står for døren må det begynne å skje saker og ting her på Fjellborg. Og – sånn som vinteren foreløpig ser ut, så må det skje mye og snart.
Det er nemlig ingen skikkelig vinter her i år. Telen i bakken stikker vel omtrent så dypt som ingenting og selv om vi har snø den ene dagen, så har vi likevel seks varmegrader den neste. Det betyr at veien fra vinter til vår kan bli særdeles kort for naturen i år. Det i sin tur betyr også at jeg må begynne å forberede meg på våren som skal komme.

Forberedelser når det nærmer seg vår
Jeg har jo allerede lagt planen for hva vi skal så, men nå bør jeg også ta en titt i notatene for hva som skal sås når. Purreløken, for eksempel, må jeg snart se til å få i jorda for å forkultivere, skal det bli noe av den i år. Jeg vet at jeg neste uke har mer enn nok å gjøre, og vipps og tjo og hei, så er vi halvveis i februar allerede.
Jeg må også begynne å tenke på beskjæring av frukttrærne i frukthagen. Når våren nærmer seg, er det også bare et tidsspørsmål før sevja begynner å stige. Jeg vil helst ha det unna før det er kommet for langt. Plommetreet og kirsebærtrærne beskar jeg i høst. Nå er det eple- og pæretrærne som står for tur.

Også var det disse biene, da. Jeg har litt voks å smelte etter fjoråret. Det må jeg se til å få gjort før det blir flyvær. Og biesesong, for den del. Så snart den er i gang, så er det ikke tid til overs for å smelte voks og ordne med utstyret. Da må det være i orden!
Biesesongen 2025 har jeg for lengst lagt planer for.
Les mer HER
Våren nærmer seg – er jeg klar?
Det nærmer seg vår, men er jeg klar? Jeg er neimen ikke helt sikker. Fortsatt er kroppen i modus for vinterdvale. Jeg kjenner på behovet for søvn og hvile, et lavt tempo i arbeidsoppgavene som gjøres og ikke for mange baller i lufta på én gang.
Samtidig føler jeg også på en viss grad av utålmodighet etter å komme meg ut for å gjøre det jeg liker best. Når hendene aldri er rene fordi jeg alltid holder på med noe og arbeidsbuksa er like naturlig å ta på om morra’n som brillene er det.
Jo, det begynner å skje noe i en sjølbergersjel. Våren nærmer seg, og selv om jeg skal nyte det som ennå er igjen av vinter og nytte tiden til å bli helt klar for en ny sesong, så gleder jeg meg mer og mer til våren også. Men så er det nettopp det som er det fine med årstidene, om man bare vet å bruke dem til sin fordel. Da får man hvile når det trengs og kan glede seg til mer aktivitet når tiden er inne for det. Vi trenger pauser.

Naturen har også sin pause, men jeg ser at den gjør seg klar. Da er det bare for meg å begynne forberedelsene også. Fortsettelse følger jevnt og trutt framover her på Hverdagen på Fjellborg. Vil du få med deg alt, så husk at du kan abonnere på bloggen via e-post eller også godta varsler fra siden. Da får du beskjed med én gang nye innlegg publiseres.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg








