Drømmer på vent
Det nærmer seg vinter, og drømmer er satt på vent i påvente av en ny vår. Men, drivhuset er i det minste klart etter en real sjau forrige uke!
Når livet skjer settes drømmer på vent
Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet. Det var kanskje ett sitat som jeg stadig vender tilbake til som uteble fra lørdagens sitatliste. Ufrivillig vender tilbake til, vil jeg nesten si. Det er jo ikke sånn at jeg går inn for en skranglete kropp og tenker at vi får ta det derfra. Skjønt, det er kanskje det jeg burde.
Nysgjerrig på hvilke sitater jeg lever etter?
Se listen HER
I våres hadde mange drømmer blitt satt på vent om ikke det var for han bestefar. «Du får si fra om du trenger hjelp til drivhuset og sånt», sa han, og jeg sa fra. Bestefar er kan hende det ene mennesket jeg tiltror å passe på skjøre tomatplanter og annet grønt for meg når det skal plantes ut. Selv stod jeg med århundrets senebetennelse i høyrearmen og kunne ikke annet enn å peke og si hvor jeg ville ha ting.
Utover sommeren ble jeg i stand til å vanne og å luke selv, men eierskap til drivhuset har jeg liksom ikke riktig kjent på i sommer. Det er noe med å være skikkelig delaktig i hele prosessen, fra såing via utplanting, til stell og innhøsting, framfor kun å bidra helt eller delvis fra sidelinjen. Det har jeg erfart i år.
En bestefar er fint å ha!
Les mer HER
Høst i drivhuset
Enten så går det bra, eller så går det over. Det er også et sitat jeg til stadighet minner meg selv på. Og, selv senebetennelser passerer. Det er klart, at innen senebetennelsen var bortimot ferdig betjent, så mer enn skranglet ryggen. Noe må det jo være skal en kjenne på at en lever, men ingenting er umulig, det tar bare litt lenger tid.
Forrige uke hadde vi to skikkelige godværsdager. En halv en brukte jeg på å fullføre høstarbeidet i kjøkkenhagen, og den siste halvannen gikk med i drivhuset.
Kjøkkenhagen ser bedre ut enn den har gjort på lenge!
Se bare HER
I drivhuset hadde jeg også så smått begynt på høstarbeidet. Veslebror og veslebonden hadde allerede hjulpet meg med å røske opp godt og vel halvparten av tomatplantene som stod der. De gikk rett til damene på låven, som ble elleville over litt ekstra snadder. Nå var det bare resten igjen.
Jeg har rensket ut av alle kassene. Hønene fikk resten av det som stod igjen også. Kan hende var det deres drømmer på vent? De er temmelig bortskjemte på godbiter, men alt fra drivhuset er alltid litt ekstra stas.
Mine drømmer, derimot …
Drømmer på vent
Kassene ble tømt, potter feiet og stablet. Alt av bindingsmaterialer ble sortert for gjenbruk og kast og lagt på plass. Vanningssystemet ble koblet fra, kveilet opp og lagt til lagring.
Stadig ble det mer og mer ryddig. Klart for vår. Jeg tok meg i å tenke på alt jeg vil fylle drivhuset med neste år. Vanligvis føler jeg meg veldig ferdig med alt av dyrking på denne tiden av året, men denne høsten er det annerledes. Kanskje fordi så mange drømmer ble satt på vent dette året? Så de lever liksom videre?
Jeg så det for meg for mitt indre øye, hvor alt skal plasseres neste vår. Tomater – minst 24 planter i tallet – agurker, paprika, krydderurter og luffa. Januar, februar, mars og april; det er så lenge til. Tenk å ha så levende drømmer på vent i over et halvt år!
Til sist feiet jeg golvet og stablet de ødelagte Mummikrusene som ellers ligger til pynt i kassene om sommeren som små skatter i den gamle verktøykassa til oldefar.
Det er vemodig når en sommer er over.
Døra på gløtt
Heldigvis lukkes ikke dørene til drivhuset for godt riktig enda.
Om bare et par uker skal benkene der inne dekkes med kaffe, saft og kake. Da er det griseslakt her på Fjellborg, og drivhuset tjener alltid som kafeteria.
Ikke lange tiden etter griseslakta, gjøres drivhuset om til førjulsverksted. Jeg har stor glede av å binde dørkransene selv, og da arbeider jeg alltid i drivhuset framfor å dra med meg granbar og bøss inn. Også da er drivhuset et sted for drømmer på vent, men da må jeg heldigvis ikke vente så lenge. Inn i granbaret bindes drømmer om julehygge med familien, førjulsforventninger og tanker om alt som ligger foran.
Og våren, den ligger jammen også foran. Langt der framme, men foran. Den siste forberedelsen jeg gjorde i så måte, var å ta med meg alle såpottene mine inn på vaskerommet. Der fikk de en runde under vannkrana. Strengt nødvendig er det ikke å skylle av dem, men jeg gjør det likevel. Det er nemlig så mye morsommere å begynne forkultiveringen utpå senvinteren når det er i rene, pene potter, klare til bruk.
Men, drømmer om det får settes på vent og legges i vinterdvale. Nå er en viktig del av høstarbeidet på Fjellborg over, og dyrkesesongen offisielt over for i år. Alt ble ikke som planlagt, men mat på bordet ble det lell og noen ganger får bra nok være godt nok.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
