Brems oktober
Fargene jager verdens nifse skygger. Brems oktober, og la oss få beholde skjønnheten bare litt til. Grønt, gult, oransje og rødt. Skjønnhet.
Flere fristelser
«Mamma! Se! Den vil jeg ta vare på!» En sju år gammel gutt med strikkagenser står i døra og rekker meg et blad. «Så fin», sier jeg, og kommenterer samtidig at bladet har alle høstfargene. «Jeg legger det på kommoden så lenge. Når du kommer inn etterpå, kan du finne en tjukk bok og legge det i press», sier jeg.
Jeg legger fra meg bladet og tar på meg på bena. Jeg har akkurat tatt avgjørelsen om å gå en liten tur. Det er ikke så lenge siden vi har spist middag. Det er heller ikke så lenge til det blir mørkt. Sofaen frister etter en dag med en litt for krevende start etter en natt med litt for lite søvn. Sola og fargene ute frister imidlertid mer.
Jeg gikk tur litt tidligere på dagen også. Nå må jeg gå raskere for å holde varmen. «I natt blir det kaldt», tenker jeg for meg selv og tenker samtidig på pelargoniaen som står på uteplassen vår. Kanskje burde den komme inn for vinteren? Stønn. Brems da, oktober! Jeg er ikke klar for dette riktig enda.
Kles-limbo
Jeg gikk i shorts helt til forrige onsdag. Nå trekker jeg hendene inn i egen strikkagenser samtidig som ordet pannebånd farer fort gjennom hodet. Nei?
Jeg går og kikker langs veikanten. Den er fargerik og fin. Nesten mer nå enn midtsommers. Fylkeskommunen klipper ikke vekk bladene som faller fra trærne. Takk og lov for det. Men, når bladene ligger på bakken, så er det også desto færre igjen på trærne. Virkelig? Allerede?
Jeg tar meg i å tenke at jeg skulle ønske at oktober satte bremsen på. Også jeg, da, som så årets første julefilm på lørdag! Det er en annen historie, men kan kort oppsummeres i at det gikk raskere bare å se det som kom på lineær-TV enn å forsøke å finne noe spennende i strømmetjenestejungelen. Uansett: Jeg vil ha høst litt til. Dager i kles-limbo og med vakre farger.
Brems oktober
«Søren at jeg ikke bad veslebror plukke flere blader», kommer jeg plutselig på, «så kunne vi gjort noe gøy med alle bladene.» Jeg øker tempoet. Både for at kroppen endelig klarer det, også litt for å holde varmen, men aller mest for å rekke hjem igjen før ungene går inn. De gikk også ut etter middag.
Jeg hilser på naboen. «Siste gang i år håper jeg», roper hun over gressklipperduren. Nesten hjemme! Jeg ser utover evja som ligger blikkstille på nedsiden av huset. Den er fargerik, den også. Alle trærne speiler seg. Mon tro om de beundrer sin skjønnhet likeså mye som jeg beundrer dem? Om høsten er ospa min favoritt.
«Brems oktober! Jeg vil ha farger litt til.» I en verden full av mørke og skumle menn i grå dress, trenger vi farger. Grønt, gult, oransje, rødt. Fargene jager alt det dumme og skumle litt på avstand. Og tenk, at det hjemme venter en pjokk som syns at farger er verdt å samle på. Brems oktober. La oss få samle litt til.
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
