En bestefar i drivhuset
Forrige uke fikk jeg omsider plantet ut alt jeg har forkultivert innendørs. Det hadde definitivt ikke skjedd, uten en bestefar i drivhuset!
Bare si fra
Jeg har et minne fra den første senvinteren vi bodde her på Fjellborg, etter at vi hadde tatt over. På den tiden hadde veslekæll deltidsplass i barnehagen og var hjemme med meg to dager i uka. Jeg var i innspurten av svangerskapet med veslebonden, hvilket var et svangerskap så fullt av komplikasjoner at halvparten fortsatt hadde vært komplisert. Så, en formiddag som hadde vært ekstra tung og lang, kom han bestefar. For ingen grunn; han bare tok med seg oldebarnet ut i hagen litt. Gav ham en rake, også puslet de to rundt ute en god stund mens jeg fikk hvile. Det var vel forresten grunn nok.
Sånn er bestefar, og sånn er bestefar fortsatt.
«Du må bare si fra hvis du trenger hjelp med vårarbeidet», har han sagt til meg flere ganger de siste ukene. Han er stadig oppom oss her «i lia», som han sier. Han har sett hvordan jeg har strevd med å få til alt jeg vil med høyrearmen fullstendig ute av funksjon den siste tiden. «Jada, bare drivhustaket er tett, skal jeg sende bud etter deg», har jeg forsikret.
Klar til dyst
Forrige uke slo jeg på tråden. «Jaså, lurte du på åssen det går med dukene, nå?» spurte han bestefar. Jeg lo litt og svarte at nei, det var ikke derfor jeg ringte. «Jo, for nå driver jeg på og ruller dem i formiddag, ser du», fortsatte bestefar. Det er allerede flere måneder siden han påtok seg ansvaret for dukene til festbordene i veslekælls konfirmasjon. De samme dukene som ble brukt i veslekælls dåp. Her, hjemme på Fjellborg.
«Jeg lurte vel heller egentlig på om du hadde tid til å gjøre alvor av tilbudet ditt om en tur i drivhuset», spurte jeg, og understreket tydelig dette med tid. Bestefar har alltid et eller flere prosjekter gående, men dette hadde han tid til, kunne han forsikre.
Nå er nemlig drivhustaket tett!
Les mer HER
Følgelig gikk det til at han fredag forrige uke stod på døra her i arbeidstøy – med en bunke hvite, nyrullede duker (pakket inn i plast) i armene – klar til dyst. Jeg tok ham med inn i gamlestua, hvor plantebarna mine stod på rekke og rad på spisestuebordet. «Bare vis meg hva som skal stå hvor du, så blir det bra, detta, serru!»
En bestefar i drivhuset
Vi tok hvert vårt brett planter og tuslet ned i drivhuset. Jeg viste ham hva jeg hadde tenkt meg hvor, men overlot det siste ordet til ham. Det er ingen jeg normalt lar overprøve mine bestemmelser i drivhuset her, men for bestefar gjør jeg et unntak. Tross alt er han læremesteren min!
Hele formiddagen holdt han bestefar på i drivhuset. I mellomtiden puslet jeg med mitt inne; med sånt som lar seg gjøre uten at to armer er avgjørende for et godt resultat. Av og til kom bestefar inn etter et nytt plantebrett.
Da han gav seg for dagen, stod det enda litt til igjen inne, men da jeg ble med ham ut i drivhuset for å se, var det ikke småtterier han hadde fått unna. Alle tomatplantene stod på rekke og rad, agurk, luffa og paprika. I kjøkkenhagen hadde han fått ned gresskar og noen kålplanter.
En bestefar i livet
Lørdag formiddag var han her igjen. Da hadde dessuten ungene fri, så han og veslekæll tok en tørn sammen. Der maisen skulle plantes ut, var det et villnis av nesle og ugras, men de fikk det unna. Og enda noen planter kom i jorda.
«Jeg syns bare det er moro å holde på med sånt», forsikret bestefar meg på fredag før han dro hjem. Enda morsommere var det nok da han fikk arbeide litt med oldebarnet, som snart er konfirmant, dagen etter. Det hende jeg kastet et blikk ut av vinduet da jeg gikk forbi, og så på de to som grov i jorda ute. Samtidig så jeg for meg de samme to, mange år tidligere; tenk at de fortsatt kan ha gleden av å pusle ute – sammen. Det er neimen ingen selvfølge når det er 72 års aldersforskjell og den yngste av de to snart er 15!
Jeg er takknemlig for å ha en så sprek bestefar i livet. Og for at ungene har en like sprek gammel-faffa. At det blir sjølberging på Fjellborg i år også, kan vi langt på vei takke bestefar for. Riktignok har jeg selv sådd, men uten bestefar hadde det aldri nådd jorda ute i år. Jeg setter stor pris på de timene han gav meg til det i helga. At han på snart 87 for tiden har langt større arbeidskapasitet enn meg på 39; den gir jeg ham!
Så, nå gjenstår det bare for meg å holde liv i plantene utover sommeren. Å vanne skal jeg fint klare, selv med én hånd! Nå er i alle fall den viktigste jobben for nå, i drivhuset og kjøkkenhagen, gjort!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 39 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
