Årets honning er i hus

Etter noen intense timer i bigården og ved slynga, er nå årets honning i hus. Er birøkteren fornøyd? Og hva slags honning ble det?

Hektisk morgen

Jeg har fulgt nøye med på værmeldingene de siste par ukene. Når kan jeg få høstet årets honning? For å beskytte honningen best mulig fra fuktighet, bør det som et minimum være opphold den tiden jeg er i bigården for å høste godsakene.

Onsdag var det både opphold og solskinn. Ja, forresten; ikke i det jeg tuslet bort på nabogården for å hente firehjulingen der som jeg er så heldig å få låne til formålet. Da lå tåka så tett at hadde jeg verken så nabogården eller Fjellborg da jeg var halvveis. Heldigvis lettet det fort.

Og fort, det var tempoet i bigården også. Jeg arbeidet så svetten rant under birøkterdrakta, for jeg hadde bare et par timer til rådighet før jeg skulle rekke ikke mindre enn tre avtaler. Det er i grunnen altfor lite når honningen skal høstes og biene innvintres, men en birøkter tar det oppholdsværet som er. Og – jeg kom i mål!

Slyngerom

Når vi høster honning, står den alltid en dag eller to før vi slynger. Inne i bikuben holder jo biene godt over tredve grader, og når voks og honning holder samme temperatur er det ikke så enkelt å slynge. Så, den stod natten over i gangen her hjemme før jeg torsdag morgen ryddet kjøkkenet til slyngerom.

Drømmen er jo et eget slyngerom med tid og stunder, men når ikke jeg har flere bikuber enn jeg har, kan jeg vanskelig forsvare kostnaden ved å bygge et. Dermed bruker vi, enn så lenge, kjøkkenet. Jeg rydder det helt for ting og tang, desinfiserer benkeplater og utstyr, dekker til golvet og tilrettelegger så godt jeg kan. Tross alt er det jo matvareproduksjon vi skal drive med når vi slynger.

Slyngerom og telefonsentral. Husbonden hadde kontordag og hjalp meg med slyngingen av årets honning samtidig som han tok i mot telefoner fra folk som skulle ha trapp. Det sitter litt langt inne å innrømme det, men husets mann er nok bedre til å multitaske enn meg. Det har jeg for lengst gitt opp.

Årets honning kommer til syne

Min jobb når vi slynger er å skrelle voks. Ja, for når biene har høstet nektar og laget honning, tørker de den ned så den blir lagringsdyktig uten fare for gjæring. Når biene syns at honningen er tørr nok, legger de på et tynt lag med voks.

For at vi skal få honningen ut, må jo nødvendigvis denne voksen skrelles av. Jeg bruker en egen skrellegaffel til formålet og skreller voksen av.

Det hele gjøres over et skrellekar. Jeg setter rammene på et stativ og skreller av voksen som faller ned på en rist. Gjennom den renner det jeg har fått med av honning, og voksen blir liggende igjen. Honningen siler vi og tar i bruk. Voksen samler jeg opp og smelter til gjenbruk.

Bivoks er ikke noe vi sløser med.
Les hvorfor HER

Når jeg har skrellet av voksen, har husbonden rammene i slynga som slynger honningen ut ved hjelp av sentrifugalkraften. Nå skulle jeg selvsagt ha vist den prosessen også, men jeg var så opptatt med mine egne arbeidsoppgaver at det kom jeg ikke på før det var for sent at jeg skulle ha dokumentert.

Jeg har imidlertid skrevet et innlegg om slynging før.
Det finner du HER

Hva slags honning fikk vi?

Jeg ble imidlertid tatt litt på senga da vi stod og slynget årets honning. Jeg var nemlig helt sikker på at biene mine ikke hadde trukket på lyng i år overhodet. Ikke har det vært spesielt godt lyngtrekk i år på grunn av tørke, og ikke hadde honningen den karakteristiske lynghonninglukten.

Følgelig hadde jeg heller ikke tatt nødvendige forholdsregler heller. Jeg skal ikke gå nærmere inn på de her, men lynghonningen er litt vanskeligere å få ut enn annen honning. Det ble, med andre ord, litt merarbeid underveis.

Men, fordi det ikke var utelukkende lynghonning i bikubene, kan jeg heller ikke selge det som lynghonning. I stedet kategoriseres det som høsthonning; litt av alt som blomstrer på sensommeren, men også en god del lyng.

Årets honning er klar

Årets honning har jeg i sin helhet tappet flytende på flasker. Det er aller første gang jeg har tappet alt som flytende framfor å røre. Men:

Vi skal ha markedsdag i bygda på søndag hvor jeg skal selge – blant annet – honning, så jeg hadde ikke tid til å vente på røreprosessen.
Det var for lite honning til å dra i gang hele maskineriet i alle fall.
Flytende honning pleier å være veldig populært.

Flytende honning har imidlertid den ulempen at det vil grovkrystalliseres når den etter hvert krystalliserer. Det gjør honning naturlig med tid og stunder i alle fall, litt avhengig av hvilke planter honningen er laget på. Men, når du kjøper rørt honning, har birøkteren styrt denne krystalliseringsprosessen for å få krystallene så finkornet som mulig. Når honningen selges flytende, overlater vi i praksis honningen til å gjøre jobben selv. Da blir den litt grovere. Smaken er det imidlertid ingenting å utsette på, og ønsker man den helt flytende igjen er det bare å sette den en liten stund i vannbad ved maks førti grader. Da blir den fin og flytende igjen.

Også er det klart, at før jeg kan selge honningen må jeg merke den. Jeg kan skrive mer om sånt i et eget innlegg, men det står uansett på planen å få gjort i morra. Slynging er mer enn bare å slynge. Det er en del til som må til før honningen er salgsklar!

Men, det blir ikke i kveld. Nå skal jeg ta en velfortjent fredagskveld etter honninghøsting, slynging og i dag helgevask etter moroa. Det er ikke fritt for at det blir litt seigt når man driver med den slags arbeid. Så får i fortsette med ukas gjøremål i morra. Henger du med?