Pinlig lite

Denne uka har jeg dokumentert pinlig lite av alt som har skjedd. Så da er jo det store spørsmålet i vår tid: Har det egentlig skjedd?

Pinlig lite

Gjennom uka tar jeg alltid mange bilder. Noen for spesifikke blogginnlegg, slik som Prosjekt Henriette:

Her illustrert ved banan-blanc-manger, som vi hadde til dessert på torsdag.
Les mer HER

Eller som illustrasjon til andre innlegg:

Dette bildet illustrerte tankene mine etter en skikkelig gråmorgen.
Les innlegget HER

Andre bilder viser ungene i ulike situasjoner. Få av de bildene når bloggen, for som du sikkert har sett, så deler jeg aldri bilder av barnas ansikter. Akkurat det er det én av dem som er blodig fornærmet over, og en annen en som syns at mor bør slippe opp litt på, så den praksisen kan hende endres med tid og stund. Men, enn så lenge forblir barnas ansikter kun i vårt private album.

Også er det resten av bildene, da. Som viser hva vi har drevet med av stort og smått gjennom uka. De deler jeg alltid med deg som følger Hverdagen på Fjellborg hver søndag, under kategorien Uka i bilder. Og der var det altså at jeg fikk meg en overraskelse i dag, for denne uka har jeg tatt lite bilder. Pinlig lite bilder. Her kaller jeg meg blogger, også husker jeg ikke engang å ta fram kameraet?

Har det skjedd?

Det reiser jo naturlig nok et stort spørsmål. For akkurat som man lurer på om treet som faller i skauen lager lyd når det treffer bakken når ingen ser det, så er det jo blitt litt sånn i dagens samfunn også: Hvis ikke hendelsen er dokumentert med minst ett bilde, har det da skjedd?

Dét var faktisk tanken også bak det ene av de fire (!) bildene jeg faktisk tok denne uka. Regnet har bøttet ned store deler av tiden, og jeg skulle ha det dokumentert at jeg ikke lot regnet stanse meg fra den planlagte løpeturen. Så, dette er altså bena mine, på våt bakke, rett før en løpetur – som jeg gjennomførte. I regn.

Litt skrytepave pipelort får man lov til å være, for innimellom trenger man å bli heiet fram for dagens små og store seire. Der er noen venner og jeg ganske flinke med hverandre. Enten det handler om løpeturen man tok, sjokoladen man ikke spiste en tirsdagskveld, oppvaskmaskinen man tømte eller rotet man faktisk klarte å la stå.

Hverdag, hverdag, hverdag

I hverdagen trenger man sånt. Og hverdager, det har det vært nok av denne uka. Det er kanskje også grunnen for at det har blitt pinlig lite bilder tatt, for det har liksom ikke vært så mye å ta bilder av. Situasjoner som har fått meg til å fiske fram kameraet. Jeg har lagd middag, støvsugd, vasket klær, matet griser, vært på foreldremøter, …

Jeg har også vært på korøvelse, og dét har jeg dokumentert! Siden like før jul i fjor har jeg hatt permisjon, rett og slett fordi hverdagen krevde litt for mye til at jeg hadde overskudd til noe utover hverdagen i seg selv. Akkurat dét skal jeg jammen skrive litt mer om en annen gang, men nå er jeg i alle fall tilbake i førstesopranrekka igjen.

Du visste det kanskje ikke, men jeg synger altså i kor. Indre Østfold Gospel Company er min gjeng, og det var veldig godt å være tilbake hos dem alle sammen igjen. Og mens jeg synger, er resten av flokken min på speideren. Tirsdag er dagen for fritidsaktiviteter på Fjellborg.

Endelig et hjem

En av dagens faste punkter i hverdagen, er lekselesing med veslebror. Der de andre to er selvgående, trenger han litt hjelp. Og hjelp, det får han fra alle hold:

Men det er ikke lett, altså, å skulle gjøre leselekser med en katt som tramper i leseboka og insisterer på kos. «Lærer, jeg fikk ikke gjort leksene mine for katten var i veien!»

Omsider kom han seg nå gjennom både Ii og Ee, og det ble helg denne uka også. Fredagen regnet nesten helt bort for oss, men jeg fikk gjort rent og funnet fram kassa med høststæsj. Og, selv ikke engang det har jeg klart å dokumentere (jeg sa det var pinlig lite)! Etter ikke å ha sett høstpynten vår på to år fordi renoveringsprosessen har tatt overhånd, så var det stor stas å finne den fram. Gjøre det lunt og hyggelig inne. Et par dager før tiden, ja, men i år ville jeg liksom ha maksimalt ut av det når hjemmet vårt endelig begynner å likne et hjem igjen, og ikke en byggeplass.

Pinlig lite, men i mål

I går var ungene og jeg på anleggstreff. Det er et av høstens store høydepunkt, og markerer i grunnen også begynnelsen på høsten for oss. Det er en tradisjon vi har holdt på siden det året veslebonden ble født, og iveren har ikke blitt mindre med årene.

I morra begynner høsten, men hvordan var august og siste rest av sommer?
Se oppsummeringen HER

Også der tok jeg pinlig lite bilder, men vi fikk nå med det viktigste, og det er en Scania. Du visste det kanskje ikke, men det er min skyld at veslebonden er så interessert i lastebiler som han er, for det er nemlig jeg også!

Da vi kom hjem fra anleggstreff, ventet barnas tremenning på oss. Hun skulle være over fra i går til i dag. Å være barnepike for henne er slettes ingen jobb, for ungene er så glad i å leke med henne og dulle med henne at det er så vidt vi voksne ser dem. De dukker opp til mat og leggetid, men er ellers i full sving. Om hun blir bortskjemt, så kan foreldrene hennes få gi ungene her skylda. Jeg skal gi dem helt rett!

Veslebror så ikke helt poenget med at hun skulle reise hjem i formiddag, og mente hun kunne bli i hvertfall i ti år til. Jeg svarer da som Pippi ville ha gjort, at om veslemor ikke drar hjem, så kan hun heller ikke komme tilbake.

Og jeg? Jeg skal komme sterkere tilbake til uka. Med bilder, altså. Jeg kan ikke la det bli en trend med så pinlig lite bilder som denne uka! Men, vi kom oss i mål. Med uka, med sommeren – og med dagens blogginnlegg.

Vi hørs plutselig – hei så lenge!

Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg