Uka vi har ventet på
Så er uka vi har ventet på ved veis ende. Den som hadde med seg de første julekakene, hundre kuldegrader og vaskebøtta. Se den i bilder her.
Uka vi har ventet på
Desember. Gjennom en lang høst har vi gledet oss og sett fram til julemåneden, og endelig kom uka vi har ventet på. Den som hadde med seg desember.
Uka hadde også med seg vaskebøtte og en eviglang liste over alt som skulle vaskes: Matbod, kjøleskap, soverom til den ene og soverom til den andre, gamlestua, … Ikke en tøddel av det er dokumentert, så det får nesten være dokumentasjon god nok i seg selv: Jeg har stått på! Dog har jeg unnet meg mange kaffekopper.
Ja, for selv om det er mye å gjøre i ukene før jul, så er det viktig å ta seg tid til de stundene som man skal huske siden også.
Julebakst
Det er flere grunner til at dette er uka vi har ventet på her på Fjellborg. Desember er jo så sin sak, men med desember følger jo også julebakst.
Torsdag var det bakedag på Fjellborg, og hele fire slag kom i boks.
Berlinerkranser ble en del av denne ukas Prosjekt Henriette.
Du finner innlegget HER
Når desember står for døren er det som om man puster med magen og hever skuldrene på en og samme gang. Endelig er vi kommet til alt vi har gledet oss til og kan nyte det i fulle drag. Samtidig er det så mye vi vil og må og kan og bør.
Da gjelder det igjen å ta seg tid til disse små stundene. Som å stoppe opp ved vinduet en sen kveld, bare for å se på snøen som faller lydløst mot bakken i skinnet fra gatelyset.
Vinter og hundre kuldegrader
Det er ikke mye snø som har kommet. Bare akkurat nok til liksom å rydde opp litt ute og å sette stemningen. «Snøen faller, alt er hvitt. Se så vakkert alt har blitt.»
Uka vi har ventet på hadde jo også med seg vinteren. Den kom for alvor med desember, og det gjorde også kuldegradene. Gradestokken har vist tosifret stort sett døgnet rundt hele uka, og det har blitt noen ekstra besøk ut til hønene, blant annet, for å se at de har det bra.
Mørkt er det også, og enda det skjer hvert år er det vanskelig å bli vant til at dagslyset bare er her noen timer om gangen. Men, da passer det jo fint at det er jul. Etter skolen torsdag sendte jeg de to store ut etter skolen for å sette lys på grana utenfor kjøkkenvinduet her.
Nå lyser det så koselig, og fra sofakroken min i TV-stua kan jeg også skimte det. Det er noe så fredfylt med alle lysene.
Julemarked og julestemning
Stjernene er på plass i vinduene, og i ettermiddag var vi på julegrantenning i bygda også. Uka vi har ventet på hadde med seg en solid porsjon julestemning altså, sånn på tampen.
I går var vi dessuten på julemarked på museumet i byen her, og det er så koselig med alle slike arrangementer som stelles i stand for på gi oss julestemning.
For vår del var det mest for nettopp stemningens skyld vi besøkte julemarkedet i går. Mye av det som selges har vi jo allerede laget selv gjennom en lang sesong, men det er utrolig morsomt å se på alt det fine folk får til. Men, vi handlet vi også:
Dyktige Forgglemmegei Kaker stod der med noen fristelser som fikk bli med hjem som lørdagskos til kvelden. Oh la, la og nam, nam, nam!
Uka vi har ventet på
Og nå er den over, uka vi har ventet på. Flaks, da, at vi egentlig venter på den neste også. Sånn er det med desember.
Endelig er desember her, men allerede siste november ble det konstatert «verdens verste jul».
Les hvorfor HER
Helgen har i sannhetens navn vært litt seig på grunn av et Ménière-anfall fredag, men vi går like fullt på med friskt mot for neste uke. Blant annet står pepperkakebaking på planen, og det gleder vi oss til.
Kulda skal fortsette også neste uke, så vi håper dessuten på både skøyter og kakao til Snøfall for å varme kalde kropper. Husbonden har en hektisk uke foran seg med trappemonteringer både sent og tidlig, så vi andre får ta oss av juleforberedelsene og pusterommene der i mellom.
Også sees vel kanskje vi også, da? Her på Hverdagen på Fjellborg? Det hadde vært koselig!
Vi hørs plutselig – hei så lenge!
Liker du det du leser? Del gjerne Hverdagen på Fjellborg med de du kjenner og følg oss på Instagram @hverdagenpaafjellborg
Camilla Skår
Jeg heter Camilla, er 38 år gammel, og er husmora på Fjellborg. Husmora har ansvar for både griser og høns, mann og barn, og ikke minst å fylle matboden for de kalde vintermånedene. Å forsyne seg av naturens matfat og samtidig ta tiden litt tilbake både gjennom kunnskap og levesett, har blitt en livsstil. Gjennom mine skriblerier på Hverdagen på Fjellborg, ønsker jeg å dele både av kunnskapen vi tilegner oss underveis og å inspirere deg til å ta for deg av alt det gode vi nesten har glemt at finnes.
